1984

Været var stekende hett. I ministeriets labyrint beholdt de vindusløse rommene med kunstig lufttilførsel sin normale temperatur, men utenfor brente fortauet under føttene på en, og stanken fra undergrunnen var redselsfull i rusj-tiden. Forberedelsene til Hat-uken var i full sving, og i alle ministerier arbeidet funksjonærene på overtid. Demonstrasjoner, møter, militærparader, foredrag, tablåer av voks-figurer, filmfremvisninger og fjernskjermprogrammer måtte alt sammen organiseres, tribuner måtte bygges, rykter settes i omløp, fotografier forfalskes. — Julias seksjon i roman-avdelingen var blitt fritatt for å produsere bøker og kastet nå en rekke brosjyrer om fiendens grusomhet ut på markedet. I tillegg til sitt ordinære arbeid tilbragte Winston lange tider hver eneste dag med å gå igjennom gamle kompletter av Times

og pynte på ting som skulle omtales i talene. Sent på kvelden, når flokker av bråkende proletarer streifet om i gatene, virket byen underlig feberaktig. Rakettbombene eksploderte hyppigere enn noen gang før, og i det fjerne var det stundom enorme eksplosjoner, som ingen kunne forklare, og som det gikk de villeste rykter om.

Den nye melodien som skulle bli gjennomgangsmelodien under Hat-uken (hat-sangen ble den kalt) var alt blitt komponert og ble ustanselig sendt ut gjennom fjernskjermene. Den hadde en vill, bjeffende rytme, som ikke akkurat kunne kalles musikk, men minnet mer om dumpe slag på en tromme. Når den ble brølt

av hundrer av stemmer til den taktfaste trampingen av marsjerende føtter, var den skrekkinnjagende. Proletarene hadde fått en forkjærlighet for den, og ved midnattstider konkurrerte den i gatene med den fremdeles populære «Det var bare et håpløst innfall». Parsons-ungene spilte den til alle dagens og nattens tider på en kam og en bit toalett-papir, det var helt ulidelig å høre på det. Winstons kvelder var travlere enn noensinne. Parsons hadde organisert lag av frivillige, som gjorde gatene i stand til Hat-uken. De sydde faner, malte plakater, satte opp flaggstenger på takene og med fare for livet trakk de ståltråd tvers over gaten og hengte vimpler på dem. Parsons skrøt av at Seiersgården alene ville bruke fire hundre meter flaggduk. Han var i sitt rette element og glad som en lerke. Varmen og det manuelle arbeidet hadde gitt ham et påskudd til å bruke shorts og åpen skjorte om kveldene. Han var alle steds på en og samme tid, han skjøv og drog, saget, hamret og improviserte, han satte fart i alle med kameratslige oppmuntringer mens hver fold av hans legeme utsondret et tilsynelatende uuttømmelig kvantum av sur svette.

En ny plakat hadde plutselig dukket opp over hele London. Den hadde ingen innskrift, men viste bare den nifse figur av en eurasisk soldat, tre eller fire meter høy, som marsjerte frem med sitt uttrykksløse mongolske fjes og enorme støvler, med et automat-gevær pekende fra hoften. Uansett fra hvilken kant en så ham, var det som gevær-munningen pekte rett i ansiktet på en, forstørret av selve det forkortede perspektivet. Plakaten var klistret opp på hver ledig plass på hver eneste vegg, i enda flere eksemplarer enn selv bildet av Store Bror. Proletarene som normalt var apatiske når det gjaldt krigen, ble nå pisket opp til et av sine periodiske raserianfall av patriotisme. Likesom for å harmonisere med den almene stemning hadde rakettbombene drept flere mennesker enn vanlig. En av dem falt på en overfylt kino i Stepney, og flere hundre offer ble begravet under ruinene. Hele befolkningen i nabolaget tok del i det endeløse begravelsestoget, som fortsatte i timevis og i virkeligheten var en harmdirrende protestdemonstrasjon. En annen bombe falt på et stykke ubebygd grunn som ble brukt som lekeplass, og hundrer av barn ble sprengt i filler. Følgen var nye rasende demonstrasjoner, Goldstein ble brent in effigie, hundrer av plakater med den eurasiske soldat ble revet ned og kastet i flammehavet, og en hel del butikker ble plyndret under oppstyret. Så fløy et rykte om at spioner dirigerte rakettbombene ved hjelp av radiobølger, og et gammelt ektepar som ble mistenkt for å være av utenlandsk herkomst, fikk huset svidd av og ble selv kvalt av røken.

Så ofte som Julia og Winston kunne møtes i rommet over Charringtons butikk, lå de der side om side i sengen, uten overdyne, under det åpne vinduet, og helt nakne på grunn av varmen. Rotten hadde aldri vist seg mer, men veggedyrene hadde formert seg uhyggelig i det varme været. Imidlertid brydde ingen av dem seg om det. Enten rommet var skittent eller rent, var det et paradis. Så snart de kom dit, drysset de pepper overalt, så rev de av seg klærne og elsket med svette kropper, deretter sovnet de og våknet til slutt for å se at veggedyrene hadde samlet seg og tatt oppstilling til et motangrep.