Verdens Øye

Kappene flagret i vinden da de gikk ned landgangen. Matt bar buen skrått over brystet. Selv etter alle disse dagene om bord kikket enkelte av mannskapet etter den; deres buer var bare noen korte tingester.

Kaptein Domon forlot kjøpmennene for å avskjære Thom ved landgangen.

«Du drar fra meg nå, barde? Overtale deg til å bli om bord kan jeg ikke? Hele veien ned til Illian seiler jeg, hvor folk vet å verdsette en barde. Finere sted i verden for din kunst Finnes ikke. I god tid skal jeg få deg dit til Sefan-festivalen. Tevlingen, vet du. Hundre gullstykker til den som best forteller Den Store Jakten på Hornet.

»

«En flott førstepris, kaptein,» svarte Thom med et dypt bukk og en feiende bevegelse med kappen som fikk lappene til å flagre, «og flotte tevlinger som med god grunn tiltrekker seg barder fra hele verden. Men,» la han tørt til, «jeg er redd vi ikke har råd til den prisen du forlanger.»

«Vel, når det gjelder den …» Kapteinen fant frem en lærpose fra jakkelommen og kastet den til Thom. Det klirret da Thom tok imot den. «Prisen dere betalte for overfarten, og litt til. Ikke var skadene så store som jeg trodde, og du har arbeidet for overfarten og vel så det med din harpe og dine fortellinger. Like mye kunne jeg greie å skrape sammen hvis du ble om bord til Stormsjøene. Og jeg vil sette deg på land i Illian. En formue kan en god barde tjene der, selv utenom tevlingene.»

Thom nølte mens han veide posen i hånden, men Rand sa: «Vi skal møte noen venner her, kaptein, og vi skal fortsette sammen til Caemlyn. Vi får se Illian en annen gang.»

Thom vred munnen tørt, så blåste han i de lange bartene og stakk posen i lommen. «Kanskje hvis de vi skal treffe, ikke er her, kaptein.»

«Vel,» sa Domon surt. «Dere får tenke på det. Ille at jeg ikke kan holde Gelb om bord for å gi mannskapet noen å hakke på, men jeg holder fast ved det jeg sier. Roligere må jeg vel ta det nå, selv om jeg bruker tre ganger så lang tid til Illian som jeg burde. Vel, kanskje var Trollokene etter dere.»

Rand forholdt seg taus, men Matt var ikke så forsiktig.

«Hvorfor tror du de ikke var det?» forlangte han å få vite. «De lette etter den samme skatten som oss.»

«Kanskje,» gryntet kapteinen, men han virket ikke overbevist. Han lot de tykke fingrene gli gjennom skjegget, og så pekte han på lommen hvor Thom hadde pengeposen. «Dobbelt så mye hvis du tilbake kommer og får mannskapet til å glemme hvor hardt jeg driver dem. Tenk på det. Ved morgengry jeg seiler videre.» Han snudde på hælen og gikk tilbake til kjøpmennene mens han slo ut med armene og unnskyldte seg for å ha latt dem vente.

Thom nølte fremdeles, men Rand slepte ham ned landgangen uten å gi ham sjansen til å diskutere, og barden lot seg gjete. Folket på bryggen begynte å mumle da de så Thoms lappete kappe, og noen ropte for å finne ut hvor han skulle opptre. De kunne glemme å ikke vekke oppmerksomhet

, tenkte Rand nedslått. Ved solnedgang ville alle vite at det var en barde i Hvitebro. Men han drev Thom videre, og Thom, som furtet i stillhet, stoppet ikke engang for å nyte oppmerksomheten.

Kuskene kikket interessert ned fra de høye setene sine, men deres verdighet forbød dem tilsynelatende å rope. Uten noen klar idé om hvor de burde gå, fulgte Rand veien som gikk under broen langs elva.

«Vi må finne Moiraine og de andre,» sa han. «Og det fort. Vi burde ha tenkt på å bytte ut Thoms kappe.»

Brått ristet Thom på seg og stoppet. «En vertshusholder vil kunne fortelle oss om de er her, eller om de har passert. Den rette vertshus-holderen. Vertshusholdere får høre sladder og alle nyheter. Hvis de ikke er her…» Han så flere ganger fra Rand til Matt. «Vi må snakke sammen, vi tre.» Kappen flagret rundt anklene da han langet ut mot byen og bort fra elva. Rand og Matt måtte gå fort for å holde følge.

Den brede, melkehvite buen som ga byen navnet, dominerte Hvitebro like mye på nært hold som langt bortefra, men der Rand gikk i gatene, så han at byen var minst like stor som Baerlon, men ikke like tett befolket. De få kjerrene som rullet gjennom gatene, var trukket av hester eller okser eller esler eller mennesker, men det var ingen vogner der. De tilhørte nok kjøpmennene og var alle samlet ved elva.