Verdens Øye

«Aiel-krigernes trofeer viste tydelig at de kom fra Pestlandet. Trollokene hadde jaget dem, men sporene viste at bare noen få vendte levende tilbake etter å ha drept Aiel-krigerne. Og når det gjaldt den unge kvinnen, ville hun ikke la noen røre henne og slett ikke stelle sårene hennes. Men hun grep Søkeren for klanen i jakken, og dette er hva hun sa, ord for ord. ’Smitteren har tenkt å blinde Verdensøyet, du Fortapte. Han har tenkt å drepe Den Store Slangen. Advar Folket, du Fortapte. Øyebrenneren kommer. Be dem forberede seg på Han Som Kommer Med Soloppgangen. Be dem … ’ Og så døde hun. Smitteren og Øyebrenneren,» sa Raen til Perrin, «er Aiel-navn på Den Mørkeste, men ellers forstår jeg ikke et eneste ord. Likevel var det så viktig at hun måtte si det til noen hun foraktet, si det med sitt siste åndedrag. Men til hvem? Vi er oss selv, Folket, men jeg kan aldri tenke meg at meldingen var myntet på oss. Og Aielfolket? De ville aldri la oss si dem noe, selv om vi forsøkte.» Han sukket tungt. «Hun kalte oss De Fortapte. Jeg hadde aldri før visst hvor sterkt de avskydde oss.» Ila la strikketøyet fra seg i fanget og rørte hodet hans forsiktig.

«De fant ut noe i Pestlandet,» sa Elyas funderende. «Men det gir ingen mening. Drepe Den Store Slangen? Drepe selve tiden? Blinde Verdensøyet? Han kunne like gjerne forsøkt å sulte en stein til døde. Kanskje hun snakket over seg, Raen. Hun var såret og døende, og hun kunne ha mistet grepet på virkeligheten. Kanskje hun ikke engang visste at de var Tuatha’aner.»

«Hun visste hva hun sa og hvem hun sa det til. Det var viktigere enn hennes eget liv, og vi kan ikke engang forstå det. Da jeg så deg komme inn i leiren vår, trodde jeg vi kanskje ville få svar, siden du er» – Elyas gjorde en rask bevegelse med hånden, og Raen forandret på det han hadde tenkt å si – «er en venn, og vet mange rare ting.»

«Ikke om dette,» sa Elyas i en tone som satte en stopper for all videre samtale. Stillheten rundt leirbålet ble bare brutt av musikken og latteren som drev fra andre deler av leiren, der den lå innhyllet i natten.

Perrin lå med skuldrene mot en av stammene ved ilden mens han forsøkte å tyde Aielkvinnens melding, men den ga ikke noe mer mening for ham enn for Raen og Elyas. Verdensøyet. Det hadde vært med i drømmene hans mer enn én gang, men han ville ikke tenke på drømmene. Da heller Elyas. Det var et spørsmål han gjerne skulle hatt svar på. Hva var det Raen skulle til å si om den skjeggete mannen, og hvorfor hadde Elyas avbrutt ham? Der fant han heller ikke noen svar. Han forsøkte å se for seg en Aielkvinne – på vei inn i Pestlandet hvor bare Voktere dro, for å drepe Trolloker – da han hørte at Egwene kom tilbake.

Han karet seg opp og gikk for å møte henne i utkanten av lyskretsen. Hun stoppet brått og så på ham med hodet på skakke. I mørket kunne han ikke lese ansiktsuttrykket hennes.

«Du har vært lenge borte,» sa han. «Hadde du det morsomt?»

«Vi spiste sammen med moren hans,» svarte hun. «Og så danset vi… og lo. Det virker som en evighet siden jeg danset sist.»

«Han minner meg om Wil al’Seen. Du var fornuftig nok til ikke å la ham putte deg i lommen.»

«Aram er en snill gutt som det er morsomt å være sammen med,» sa hun stramt. «Han får meg til å le.»

Perrin sukket. «Unnskyld. Jeg er glad for at du hadde det morsomt da du danset.»

Brått kastet hun armene rundt ham og gråt mot brystet hans. Han strøk henne klossete over håret. Rand ville ha visst råd, tenkte han. Rand hadde det så lett med jenter. Ikke som han selv som aldri visste hva han skulle gjøre eller si. «Jeg sa unnskyld, Egwene. Jeg er glad for at du danset og hadde det moro. Helt sant.»

«Si at de lever,» mumlet hun mot brystet hans.

«Hva?»

Hun dyttet ham fra seg, holdt ham på en armlengdes avstand og så opp på ham i mørket. «Rand og Matt. De andre. Si at de lever.»

Han pustet dypt og kikket usikkert rundt seg. «De lever,» sa han endelig.

«Bra.» Hun tørket seg raskt i ansiktet med fingrene. «Det var det jeg ville høre. God natt, Perrin. Sov godt.» Hun sto på tå og kysset ham mykt på kinnet, og skyndte seg forbi ham før han fikk sagt noe.

Han snudde seg for å se etter henne. Ila reiste seg, og de to kvinnene forsvant inn i vognen mens de snakket lavt sammen. Rand ville ha forstått det

, tenkte han, men det gjør ikke jeg.

I det fjerne ulte ulvene i natten mot den første tynne flisen av nymånen, og han skalv. Det var tidsnok å bekymre seg over ulvene i morgen. Han tok feil. De ventet på ham i drømmene.

KAPITTEL 26

Hvitebro