Verdens Øye

Syv dager senere ringte klokkene fremdeles i Fal Dara. Folk hadde vendt tilbake fra Fal Moran, og de feiret sammen med soldatene. Rop og sang blandet seg med klokkeklemt på den lange balkongen der Rand sto. Balkongen vendte ut mot Agelmars private hage hvor alt var grønt og blomstrende, men han så ikke to ganger på den. Selv om solen sto høyt på himmelen, var våren i Shienar kaldere enn han var vant til. Likevel glinset svetten over skuldrene og det bare brystet når han svingte det hegremerkede bladet. Hver bevegelse ble utført nøyaktig selv om han befant seg langt unna i det store intet. Selv der lurte han på hvor stor glede det ville ha vært i byen hvis de kjente til banneret som Moiraine holdt skjult.

«Bra, sauegjeter.» Vokteren lente seg mot rekkverket med armene foldet over brystet, og fulgte nøye med. «Det går fint, men ikke press deg så hardt. Du kan ikke bli sverdmester på noen få uker.»

Det store intet forsvant som en sprukken boble. «Jeg bryr meg ikke om å bli sverdmester.»

«Det er en sverdmesters sverd, sauegjeter.»

«Jeg vil bare at min far skal være stolt av meg.» Hånden strammet seg om det grove læret på hjaltet. Jeg vil bare at Tam skal være min far. Han drev sverdet inn i balgen. «Og uansett har jeg ikke uker på meg.»

«Så du har ikke skiftet mening?»

«Ville du gjort det?» Lan hadde ikke forandret uttrykk. De utmeislede ansiktstrekkene så ut som de ikke kunne forandre seg. «Du har ikke tenkt å stoppe meg? Eller Moiraine Sedai?»

«Du kan gjøre som du vil, sauegjeter, eller som Mønsteret vever for deg.» Vokteren rettet seg opp. «Jeg forlater deg nå.»

Rand snudde seg for å se ham gå, og oppdaget at Egwene sto der.

«Skiftet mening om hva, Rand?»

Plutselig kjente han kulden, og trev skjorten og jakken. «Jeg drar bort, Egwene.»

«Hvor?»

«Et eller annet sted. Jeg vet ikke.» Han hadde ikke lyst til å møte blikket hennes, men kunne ikke la være å se på henne. Hun hadde tvinnet røde villroser inn i håret, som flommet nedover skuldrene. Hun trakk kappen tett om seg. Den var mørkeblå og brodert langs kanten med en smal stripe av hvite blomster, slik skikken var i Shienar, og blomstene dannet en linje rett opp til ansiktet hennes. De var ikke blekere enn kinnene hennes, og øynene virket så store og mørke. «Bort.»

«Jeg er sikker på at Moiraine Sedai ikke vil like at du drar din vei sånn uten videre. Etter… etter det du gjorde, fortjener du en belønning.»

«Moiraine vet ikke at jeg lever. Jeg har gjort det hun ville, og det er alt som betyr noe. Hun snakker ikke engang til meg når jeg går til henne. Ikke det at jeg har prøvd å holde meg nær henne, men hun unngår meg. Det betyr ikke noe for henne om jeg drar, og det betyr ikke noe for meg hva hun mener.»

«Moiraine er ennå ikke helt frisk, Rand.» Hun nølte. «Jeg må dra til Tar Valon for å få opplæring. Nynaeve blir også med. Matt trenger fremdeles å bli helbredet for hva det nå er som binder ham til dolken, og Perrin har lyst til å se Tar Valon før han drar… hvor han nå drar. Du kan reise sammen med oss.»

«Og vente på at en annen Aes Sedai enn Moiraine skal finne ut hva jeg er og mykne meg?» Stemmen var grov, nesten et snerr; han kunne ikke hindre det. «Er det det du vil?»

«Nei.»

Aldri ville han bli i stand til å fortelle hvor takknemlig han var for at hun svarte uten å nøle.

«Rand, du er vel ikke redd…» De var alene, men hun så seg rundt og snakket enda lavere. «Moiraine Sedai sier at du ikke behøver å røre ved Den Sanne Kilden. Hvis du ikke rører ved saidin, hvis du ikke forsøker å styre Kraften, vil du være trygg.»

«Jeg har ikke tenkt å røre ved den igjen. Ikke om jeg må hogge hånden av meg først.» Hva om jeg ikke kan slutte med det? Jeg har aldri forsøkt å styre den, ikke engang ved Øyet. Hva om jeg ikke kan slutte med det?

«Har du tenkt å dra hjem, Rand? Din far må dø av lengsel etter å se deg igjen. Selv Matts far må lengte etter å se ham nå. Jeg drar tilbake til Emondsmark neste år. I det minste en kort stund.»

Han gned håndflaten over hjaltet på sverdet og kjente bronsehegren. Min far. Hjem. Lys, som jeg ønsker å se… «Ikke hjem.» Et sted hvor det ikke er mennesker som blir skadet hvis jeg ikke kan styre meg selv. Et sted hvor jeg kan være alene. Plutselig kjentes det kaldt som snø på balkongen. «Jeg drar bort, men ikke hjem.» Egwene, Egwene, hvorfor måtte du være en av de…? Han la armene rundt henne og hvisket inn i håret hennes. «Aldri mer hjem.»