Verdens Øye

Rand ble klar over hva han egentlig hadde sett hele tiden, uten å tenke over det. Fra den store eika falt døde, brune blader. De tørre bladene på bakken raslet i vinden, et tykt lag av brunt blandet med kronblader fra tusener av blomster. Den Grønne Mannen hadde holdt Pestlandet stangen, men Pestlandet hadde allerede begynt å drepe hans verk.

«Det er over nå, ikke sant?» spurte han Moiraine. «Det er fullført.»

Aes Sedaien lå med hodet på en pute av kapper. Da hun snudde seg mot ham, virket øynene like dype som Verdensøyet. «Vi har gjort det vi kom hit for å gjøre. Heretter kan dere leve som Mønsteret vever. Spis og sov, Rand al’Thor. Sov, og drøm om hjemmet ditt.»

KAPITTEL 53

Hjulet dreies

Morgengryet åpenbarte ødeleggelsene i Den Grønne Mannens hage. Et tykt lag av nedfalne blader dekket bakken; noen steder rakk det nesten til knes. Alle blomstene var døde, bortsett fra noen få som klamret seg krampaktig til utkanten av lysningen. Lite kunne gro i jorden under eika, men en sparsom ring av blomster og gress vokste rundt den tykke trestammen over Den Grønne Mannens grav. Selve eiketreet hadde bare beholdt halvparten av bladene, og det var langt mer enn noe annet tre hadde, som om en rest av Den Grønne Mannen ennå kjempet for å holde liv i det. De svale vindene var dødd hen og avløst av en trykkende hete. Sommerfuglene var borte, og fuglene var tause. Det var et stille følge som gjorde seg klar til å dra.

Rand klatret opp i salen på den rødbrune hesten med en følelse av nederlag. Det skulle ikke gått slik. Blod og aske, vi vant!

«Jeg skulle ønske han hadde funnet det nye stedet han snakket om å finne,» sa Egwene da hun klatret opp på Bela. Lan hadde laget en båre til Moiraine og festet den mellom Aldieb og den raggete hoppen. Den Kloke senket blikket hver gang hun merket at Lan så på henne, og Vokteren stirret alltid på henne når hun så en annen vei, men snakket aldri til henne. Ingen behøvde spørre hvem Egwene mente.

«Det er ikke riktig,» sa Loial og stirret på eika. Oguren var den eneste som ikke hadde steget i salen. «Det er ikke riktig at Trebror skal tape for Pestlandet.» Han rakte tøylene på den store hesten til Rand. «Ikke riktig.»

Lan åpnet munnen for å si noe da Oguren gikk bort til den store eika. På båren løftet Moiraine hånden kraftløst, og Vokteren tidde. Foran eika knelte Loial. Han lukket øynene og strakte ut armene. Duskene på ørene sto rett opp da han løftet ansiktet mot himmelen. Og han sang.

Rand kunne ikke si om det fantes ord der, eller om det var ren sang. Det var som om jorden sang i den rumlende stemmen; samtidig var han sikker på at han hørte trillende fuglekvitter, svak susing fra vårvind og lyden av sommerfuglvinger. Han satt helt fortapt i sangen og trodde den bare varte noen minutter, men da Loial senket armene og han åpnet øynene, så han overrasket at solen sto høyt over horisonten. Den hadde streifet trærne da Oguren begynte. Det så ut som de gjenværende eikebladene var grønnere og hang bedre fast enn før. Blomstene som omga stammen sto rettere, morgenstjernene var hvite og friske, og elskovsknutene blodrøde.

Loial tørket svetten av det brede ansiktet, reiste seg og tok tøylene fra Rand. De lange øyebrynene senket seg sjenert, som om de andre kanskje trodde han ville gjøre seg viktig. «Jeg har aldri sunget så sterkt før. Hvis det ikke hadde vært noe igjen av Trebror, ville jeg aldri ha greid det. Mine Tresanger har ikke hans kraft.» Da han satte seg til rette i salen, var det tilfredshet i blikket han sendte eika og blomstene. «I det minste vil denne lille flekken ikke forsvinne i Pestlandet. Pestlandet får ikke Trebror.»

«Du er en god mann, Ogur,» sa Lan.

Loial smilte. «Jeg tar det som en kompliment, men jeg vet ikke hva Gamle Haman ville sagt.»

De red i en enkelt rekke, med Matt bak Vokteren, hvor han hadde armslag til å bruke buen hvis det skulle bli nødvendig. Perrin red sist med øksa på tvers over salknappen. De nådde toppen av en ås, og på et øyeblikk omringet Pestlandet dem, fordervet og råttent i giftige regnbuefarger. Rand så seg over skulderen, men Den Grønne Mannens hage var ikke å se. Bare Pestlandet strakte seg ut bak dem som før. Likevel syntes han et kort øyeblikk at han så den grønne, frodige toppen av eiketreet før den flimret og ble borte. Så var det bare Pestlandet igjen.

Han hadde halvveis ventet at de måtte kjempe seg ut som de hadde kjempet seg inn, men Pestlandet var taust og rolig som døden. Ikke en eneste grein skalv som om den skulle piske etter dem, ingenting skrek og ulte, hverken nær ved eller langt unna. Det virket som Pestlandet krøp sammen, ikke for å fare løs på dem, men som om det hadde fått et hardt slag og ventet på et nytt. Selv solen var mindre rød.