Døden på Oslo S

Nei. Noe sa meg at det var om å gjøreå ta det pent nå. Jeg kom til å tenke på dagboka til Trine i klassen. Den dagboka som Øyvind hadde rappa i et frikvarter, og som han var så jævlig å lese høyt fra ute i skolegården. Det er vel ikke tvil om at denslags er bånnkjipt gjort, men jeg kunne altså ikke unngå å høre en del av det. Og etterpå mente jeg at jeg hadde lært iallfall noe om jenter.

— ”Jeg elsker Frank,” hadde Øyvind lest fra boka til Trine. ”Fordi han er så annerledes. Så ærlig. Frank sier ting akkurat som det er, liksom.”

Trine grein og Frank banna.

Jeg hadde aldri trudd at jeg skulle komme til å få bruk for akkurat de orda der på snackbar i Oslo sentrum noen gang.

Jeg stupte uti det. Det kunne jo ikke gå verre enn at hun lo av meg. Da var det jo bare å pigge av.

— Fy faen, sa jeg. — Jeg har vissst driti meg skikkelig ut i dag.

— Driti deg ut? Åssen da?

— Fikk spenn av mora mi til ny bukse. Også spella jeg bort hele dritten på flipper’n borti gata her.

Hun begynte å le. Jøss som den jenta kunne le!

Men jeg stakkikke likevel.

— Alt sammen?

— Nei, ikke alt. har vel seksti spenn igjen, tenker jeg. Noe sånt. Problemet er bare at vi har så forbanna dårlig råd. Mutter kommer til å klappe dønn sammener jeg redd.

Hun var ferdig med det verste latteranfallet.

— Mente ikke å le av det, altså. Hvis hun er ålreit, mener jeg.

— Sprø, men ålreit.

Jeg fortalte henne at mutter hadde det medå dynke seg med indisk parfyme og fly rundt i crazy kjoler fulle av drager og påfugler i alle slags farger. — Hippigreier, avslutta jeg.

Hun beit seg i leppaog så tankefullt på meg. — Veit du hva, det kan hende jeg kan hjelpe deg!

— Åssen da? Sy ei dongeribukse på en halvtime for seksti spenn?

Hun rista på hue. — Gi meg spenna og vent her. Skal preike med en type jeg kjenner. Hun så på klokka. — Halvtime eller så.

Allerede mens jeg krafsa rundt i lomma etter grunkene, tenkte jeg at Pelle Pettersen sannsynligvis måtte være en av verdens største idioter. Jeg mener, jeg er jo ikke oppvokst på Beri eller deromkring. I Oslo er jeg vokst opp. På Torshov til og med. Og her i by’n er det bare premieidioter som driver og sender seksti spenn med et menneske du aldri har sett trynet på før — selv om det trynet er aldri så pent.

Men jeg gjorde det likevel. Ga henne alt jeg eide og hadde.

— Fint! sa hun og stakk penga til mutter i lomma uten å telle dem. — Åssen mål har du, da? Hva heter du forresten?

— Pelle. Det der med mål har jeg ikke peiling på. Må alltid prøve.

— Så reis deg opp, da! Få se på deg!

Jeg reiste meg og heiste på dynejakka.

Hun nikka. — Samma som meg, tenker jeg.

— Litt høere kanskje? prøvde jeg meg.

— Ikke lenger i beina ihvertfall, sa hun kontant, og det hadde hun faenmeg rett i.

Da hun var gått, ble jeg sittende og gruble. Var jo ikke helt grønn heller. Skjønte opplegget. Enten så jeg ikke en dritt mer til verken jenta eller gtunkene, eller så ville jeg kunne dra på meg ei handstjålen bukse om en halvtime.

Må se å få kontroll over den spillegalskapen før jeg havner helt utpå skråplanet, tenkte jeg.

BLUE JEANS, BLUE FEELING

Halv time hadde jenta sagt. Det gikk en time. Jeg ga meg sjøl ei solid kule kjeftog reiste meg for å gå. Jeg hadde spilt to forskjellige spill denne ettermiddagen, og jeg hadde tapt begge. Nå måtte jeg snike på trikkenhjem, og komme hjem til kald middag og mutters gloheite fortvilelse. Det var som faen.

Så sto hun der. Ja, det virka på meg som om hun rett og slett hadde skutt opp av golvet. Tenna hennes var kritthviteder hun sto og smilte til meg.

— Beklager! Hun pusta tungt. — Tok litt lenger tid enn beregna. Fant ikke han typen med det samme.

Jeg sa at det ikke gjorde noe. Skullebare mangle. Jeg kunne ha venta i ti timer på et sånt smil hvis det var det om å gjøre. Men noen bukse hadde hun ikke med seg. Bare den lille skulderveska som antakelig ikke kunne romme mer enn litt sminkegreierog en kam. Også sigarettene hennes da. Prinse mild.

Men der bomma jeg totalt igjen, skulle det vise seg. Hun trøkte meg ned i stolen og stakk handa inn under dynejakka. — Stikk ut på dass og prøv denne!

Dongeribukse. Jeg mener skikkelig dongeribukse, ikke en av de etterlikningenesom mutter hadde sett på salg.

— Herregud, sa jeg. — Har du rappa den sjøl, eller?

— Drit nå i det da, hva? Stikk ut og prøv den, ikke sant?

Jeg gjorde det. Låste båsenettertrykkeligetter meg, og dro av meg den slitte cordfløyelsbuksa.

Den nye satt som et skudd. Som et skudd! Ikke for trang og ikke for vid. Litt lang på beina, men det fiksa jeg med en oppbrett. Jeg fikk meg ikke til å ta den av meg igjen. Rulla sammen cordfløyelen og tok den under armen.

Hun venta på meg, og hadde kjøpt to nye cola. Nesten for mye av det gode — det burde ha vært meg som reiv i på henne nå.

— Næmmen se! Hun lo. — Helt ny type jo!