Døden på Oslo S

Men jeg tok dønn feil. Dette hadde ikke noe å gjore med broren til Proffen og fagforeningsgreier hans. For på side seksten var det et digert bilde av et kjøkken, ellet noen som engang hadde vært et kjøkken. Nå var det et rom fullt av splintra bord og stoler, knuste glass og tallerkener, en velta komfyr, og et kjøleskap som det så ur som om noen hadde prøvd seg på med slegge. Overskriften lød: GUTTEHJEM RASERT! VANDALENE SPORLØST FORSVØNNET!

Jeg fikk en vond klump i magen. Fossa gjennom artikkelen. Guttehjemmet ”Håpet” borte i Ekebergåsen hadde fått seg en trøkk i trynet. Og to av beboerne hadde stikki av uten å legge igjen annen beskjed enn det bilde viste.

— Jeg går ut fra at jeg ikke behøver å gortelle deg hvem den ene av de to er, sa Proffen og fant fram en saltpastill.

— Gode gamle Filla, sa jeg. — Denne gangen sitter han virkelig i klisteret!

FILLA I FRITT FALL

Historia om Filla var vond. Fillas historie hadde alltid vært ille. Men i de siste par månedene hadde den rett og slett blitt helt forjævlig. Og med den nyheten som Proffen kom med nå, var det helt klart at bånn i bøtta var nådd.

Tidligere hadde Fila, som egentlig het Gunnar, vært en slags fiendeav Proffen og meg. Ikke bare av oss forresten. Filla hadde vært en fiende av de aller fleste. Han hadde gått et trinn over oss på skolen, og han hadde det med å plagedem han kunne klareå plage. Far hans hadde flippa utpå sprit allerede før Filla ble stuerein, og Filla hadde vokst opp aleine sammen med mora si. Han var blitt en bitter særingsom sparka folk i ræva for moro skyld. Og så hadde det plutselig skjedd helt sprøting i hue hans! Han hadde rota seg inn i en gjeng med nynazister uten helt å skjønne hva han dreiv med; en gjeng Proffen og jeg kom på sporet av ved en tilfeldighet, og som vi faktisk klarte å avsløre og ødelegge. Og sannheten er at vi faktisk ikke ville ha klart det hvis ikke Filla hadde skifta side i siste øyeblikk og redda oss ut avei heller svart knipe. Ja, for å si det rett ut: Filla redda live våre den gangen.

Og ettersom vi altså ble utropt tilhelteralle tre, begynte vi å henge sammen. Filla fikk det med å ringe på hos meg, akkurat som Proffen bestandig hadde gjort, og jeg fant ut at fyren hadde en hel masse bra i seg. Men det var sejvsagt ikke så helt enkelt likevel. For jeg fant fort ut at… Ja, hva var det egentlig jeg fant ut? Det var som om livet til Filla, historia hans, hadde en hel masse høl. Digre svarte høl, som han liksom ikke klarte å fylle opp med noe som helst.Faren hans var et sånn høl. Skolen var et sånn høl. Noen ganger kunne han sitte på rommet mitt og bare glo ut i lufta, og selv om Proffen eller jeg dro ei god historie, var det umulig å nå fram til han.

Og så skjedde katastrofen: Mora hans hadde vært på Hot-House nede i byen for å høre på ei jazzgruppe som var på besøk i Oslo, og på hjemveien fikk hun Sinsen-trikken i hue. Ja, hun dauaikke, men det var visst ikke så mange hele bein jgjen i henne etterpå. Det bar (bære) rett på en eller annen spesialklinikk hvor de visstnok dreiv på og lærte hene alle mulige ting om igjen. Trøbbelt med hue hadde hun også, selv om hun ikke var blitt helt grønnsak.

Filla klappa dønn sammen. De første dagene etter ulykka bodde han på sofaen hos oss, men det gikk ikke lang tid før det dukka opp alvorlige folk fra barnevernet med skjemaer og papirer og dritt og møkk. Og selv om faren min drakk mot til seg og skjelte dem huden full, og lille My beit

et av kvinnefolka i finger’n, var det ikke bønn: Neste stopp for Filla ble guttehjemmet ”Håpet”.

Og nå var altsådette håpet gått ettertrykkelig i knas.

Vi ble sittende lenge uten å si noe. Alt vi hørte var surret fra fjernsynet ute i stua, den glade latteren til lille My som ennå ikke hadde skjønt stort av verdens elendighet, og bilene som kjørte forbi nede i gata.

Proffen grov seg i nesa, og studerte resultater. — Vi blir nødt til å stille opp på en eller annen måte.

— Ja, sa jeg. — Men hvordan? Vi veit jo ikke engang hvor han er!

— Stemmer. Men vi har jo lekt detektiver før.

— Åssen fikk du greie på det var han?

— Brutter’n selvfølgelig. De trykker ikke alt de veit. Den andre kisen heter forresten Stein Hansen.

— Kjenner jeg ikke.

— Ikke jeg heller.

Ny pause.

Det var Proffen som begynte å spreike igjen. — Vi må prøve å finne ut hvorfor de knuste det jævla kjøkennet! Jeg mener, man gjør ikke sånt bare fordi biffen er for lite stekt.

— Sansynligvis ikke, sa jeg.

— Det er viktig at vi finner ut hvorfor, fortsatte Proffen. — For denne greia her kommer til å ende i en rettssal. Og for purken er saken løst så fort de får slått kloa i Filla og denne kompisen hans. Og Filla er jo i grunnen ikke verdensmester når det gjelder å forklare noe som helst.

— Jeg har vond i hue, sa jeg. — Trur jeg går og legger meg.

— Ålreit, vi ses i morra! Han reiste seg og bretta sammen avisa. — Vi får prøve å pønske ut et eller annet hver for oss så lenge.

— Natting! sa jeg. — Har du informert de gamle, forresten?

— Nei. Ikke gjør det du heller.