Verdens Øye

I vest jamret det klagende i et horn. Lan bråsnudde for å stirre ned på veien bak dem. Rand frøs. En del av ham forble rolig nok til å tenke: tre fjerdinger, ikke mer.

«Det er ikke noe som hindrer dem, barde,» sa Vokteren. «Vi må stole på Lyset og hellet. Men vi vet med sikkerhet at det er Trolloker bak oss.»

Moiraine børstet støv av hendene. «Det er på tide å dra videre.» Aes Sedaien steg opp i salen på den hvite hoppen.

Det satte i gang et kappløp mot hestene, og farten økte da de igjen hørte hornet gjalle. Denne gangen svarte andre, og de tynne hvinene kom drivende vestfra som klagesanger. Rand forberedte seg på å la Sky galoppere med det samme, og alle de andre grep tømmene med samme hastverk. Alle unntatt Lan og Moiraine. Vokteren og Aes Sedaien så lenge på hverandre.

«Hold dem i gang, Moiraine Sedai,» sa Lan til slutt. «Jeg vender tilbake så snart jeg kan. Du vil vite det hvis jeg mislykkes.» Han la en hånd på salknappen til Mandarb, svingte seg opp på hesteryggen og galopperte ned åssiden. Mot vest. Hornene gjallet igjen.

«Må Lyset følge deg, siste Herre over De Syv Tårn,» sa Moiraine så stille at Rand nesten ikke hørte det. Hun trakk pusten dypt og snudde Aldieb mot øst. «Vi må fortsette,» sa hun og satte ut i sakte, jevnt trav. De andre fulgte i en tett rekke.

En gang vred Rand seg i salen for å se etter Lan, men Vokteren var allerede ute av syne mellom lave høyder og nakne trær. Siste Herre over De Syv Tårn, hadde hun kalt ham. Han lurte på hva det betydde. Først trodde han at ingen andre hadde hørt ordene, men Thom tygget på bartene og hadde et tenksomt uttrykk i ansiktet. Det virket som om barden visste noe om det meste.

Enda en gang kalte og svarte hornene bak dem. Rand flyttet seg rastløst i salen. Han var sikker på at de var nærmere denne gangen. Tre fjerdinger. Kanskje mindre. Matt og Egwene kikket seg over skulderen, og Perrin huket seg sammen som om han ventet å bli truffet av noe i ryggen. Nynaeve red frem for å snakke med Moiraine.

«Kan vi ikke ri fortere?» spurte hun. «Hornene kommer nærmere.»

Aes Sedaien ristet på hodet. «Og hvorfor lar de oss få vite at de er her? Kanskje de vil at vi skal haste videre uten å tenke på hva som kan ligge foran oss.»

De fortsatte i den samme rolige farten. Med jevne mellomrom skrek hornene bak dem, og hver gang var lydene kommet nærmere. Rand forsøkte å ikke tenke på hvor nær de var, men tanken kom ubedt hver gang hornene skingret. To fjerdinger, tenkte han nervøst, da Lan med ett galoperte rundt åsen bak dem.

Han red opp på siden av Moiraine og tøylet hingsten. «Minst tre knyttnever med Trolloker, og hver av dem er ledet av en Halvmann. Kanskje fem.»

«Hvis du var nær nok til å se dem,» sa Egwene bekymret, «så kan de ha sett deg. De kan være i hælene på deg.»

«Han ble ikke sett.» Nynaeve kneiset da alle så på henne. «Husk at jeg har fulgt sporene hans.»

«Hysj,» kommanderte Moiraine. «Lan har nettopp fortalt oss at det kanskje er fem hundre Trolloker bak oss.» En lamslått stillhet fulgte, og så snakket Lan igjen.

«Og de korter inn avstanden. De vil være over oss om en time eller mindre enn det.»

Halvt til seg selv sa Aes Sedaien: «Hvis de var så mange før, hvorfor angrep ikke alle i Emondsmark? Og hvis ikke, hvordan har de kommet seg hit?»

«De har spredt seg for å drive oss foran seg,» sa Lan, «med speidere som gjennomsøker området foran hovedstyrken.»

«Drive oss mot hva?» funderte Moiraine. Som for å svare på spørsmålet gjallet et horn et stykke mot vest, en lang skjelving som denne gang ble besvart av andre, og alle var foran dem. Moiraine tøylet Aldieb; de andre fulgte hennes eksempel. Thom og emondsmarkingene så seg engstelig omkring. Hornene gjallet både foran og bak dem. Rand syntes de klang triumferende.

«Hva gjør vi nå?» forlangte Nynaeve sint å få vite. «Hvor drar vi hen?»

«Nå gjenstår bare nord og sør,» sa Moiraine. Det var mer høyttenkning enn et svar til Den Kloke. «I sør ligger Abshers høydedrag, øde og dødt, og Taren, uten at vi kan komme oss over og uten båttrafikk. I nord kan vi nå Arinelle før natten kommer, og kanskje finner vi en handelsskute. Hvis isen har gått på Maradon.»

«Det finnes et sted hvor Trollokene ikke tør gå,» sa Lan, men Moiraine snudde hodet brått.

«Nei!» Hun gjorde tegn til Vokteren, og han stakk hodet sitt tett inntil hennes så de andre ikke kunne høre dem.

Det gjallet i hornene, og Rands hest danset nervøst.

«De prøver å skremme oss,» knurret Thom, mens han prøvde å roe ridedyret. Han virket halvt sint og halvt som om Trollokene hadde hellet med seg. «De prøver å skremme oss til vi får panikk og flykter. Da har de oss.»

Egwene vred på hodet hver gang hornene gjallet; først stirret hun fremover, så bakover, som om hun lette etter de fremste Trollokene. Rand hadde lyst til å gjøre det samme, men forsøkte å skjule det. Han førte Sky nærmere henne.

«Vi drar nordover,» proklamerte Moiraine.

Hornene klaget skjærende da de forlot veien og travet inn i høydedraget.