Verdens Øye

Rundt de tre kvinnene åpnet det seg et rom da Trollokene forsøkte å flykte for å unngå Moiraines stav, men hun fulgte etter. Flammene brølte, og Trollokene hylte av raseri. Over brølene og hylene hørtes den tordnende lyden av Vokterens sverd som slo mot Myrddraalens. Luften flammet blått rundt dem og flammet igjen. Og igjen.

En stor løkke i enden av en stav suste mot hodet til Rand. Med et keitete slag delte han renneløkken i to; så hogg han til mot geitetrynet til trolloken som holdt staven. Bakfra nappet en krok i skulderen, hektet seg fast i kappen og dro ham bakover. Han mistet nesten sverdet da han fortvilet grep etter salknappen for å holde seg på plass. Sky vred seg med et gjennomtrengende vrinsk. Rand klamret seg desperat til salen og tømmene. Litt etter litt glapp taket, og han fulgte med kroken. Sky snudde seg rundt, og et øyeblikk så Rand Perrin, halvveis ute av salen, mens han strevde for å vri øksa ut av grepet til tre Trolloker. De holdt ham i den ene armen og begge beina. Sky kastet seg frem, og så var det bare Trolloker i synsfeltet til Rand.

En Trollok spratt frem, grep Rand i beinet og tvang foten løs fra stigbøylen. Pesende slapp han salen for å stikke etter Trolloken. I samme øyeblikk dro kroken ham ut av salen mot bakparten på Sky; dødsgrepet på tømmene var alt som holdt ham fast. Sky steilet og vrinsket høyt. Plutselig sluttet det å dra i kroken. Trolloken ved foten hans slengte armene i været og hylte. Alle Trollokene hylte; et hyl som om alle hunder i verden var blitt gale.

Rundt menneskene vred Trollokene seg på bakken; de dro seg i håret og klorte opp sine egne ansikter. Alle Trollokene. De bet i jorden og glefset etter ingenting mens de ulte, ulte, ulte.

Da så Rand Myrddraalen. Den satt fremdeles oppreist i salen på den hysterisk dansende hesten, og det svarte sverdet hvirvlet, men den hadde ikke hode.

«Den dør ikke før mørket faller på.» Thom måtte rope, mellom tunge åndedrag, over de ubønnhørlige skrikene. «Ikke fullt og helt. Det er nå det jeg har hørt.»

«Ri!» ropte Lan sint. Vokteren hadde allerede samlet sammen Moiraine og de to andre kvinnene og ført dem halvveis opp den neste åsryggen. «Dette er ikke alle!» Og da hørte de hornene klage igjen, over de skrikende Trollokene på bakken, i øst og vest og sør.

Merkelig nok var bare Matt blitt revet av hesten. Rand travet mot ham, men Matt slengte grøssende fra seg en renneløkke, fant buen og karet seg i salen uten hjelp, selv om han gned seg over strupen.

Hornene ulte som hunder med ferten av en hjort. Hunder som nærmet seg. Om Lan hadde holdt høy fart før, doblet han den nå, til hestene klatret opp bakkene fortere enn de før hadde ridd ned, og så nærmest veltet de seg ned på den andre siden. Men likevel kom hornene nærmere og nærmere, til forfølgernes gutturale rop kunne høres hver gang hornene stilnet, til menneskene karet seg opp på en høyde og så Trollokene dukke opp på høyden bak. Åsryggen mørknet av hylende Trolloker med snuter og groteske ansikter og tre Myrddraaler som var mer skremmende enn dem. Bare to hundre alen skilte partene.

Rands hjerte tørket inn til en gammel drue. Tre!

Myrddraalenes svarte sverd løftet seg som ett. Trollokene kokte nedover skråningen, triumfskrikene steg og stavene vippet opp og ned mens de løp.

Moiraine klatret ned fra ryggen på Aldieb. Rolig fjernet hun noe fra pungen og pakket det ut. Rand skimtet svart ibenholt. Angrealen.

Med angrealen i en hånd og staven i den andre plantet Aes Sedaien beina i bakken. Hun så på de fremstormende Trollokene og Skyggernes svarte sverd. Så løftet hun staven og drev den ned i jorden.

Grunnen klang som når en jernkjele blir truffet av en klubbe. Den hule klangen svant hen, og et øyeblikk var det stille. Alt var stille. Vinden døde hen. Trollokhylene døde hen; selv angriperne saktnet farten og stoppet opp. Alt sto stille et hjerteslag. Sakte vendte den dystre klangen tilbake. Den var forandret til lav torden som vokste til jorden stønnet.

Jorden dirret under hovene til Sky. Dette var håndverk fra en Aes Sedai, som i eventyrene. Rand ønsket han var hundre fjerdinger unna. Dirringen ble til risting som fikk trærne rundt dem til å skjelve. Den grå hesten snublet og falt nesten. Selv Mandarb og den rytterløse Aldieb vaklet som i rus, og de som red måtte klynge seg til tømmer og man, til hva som helst for å holde seg i salen.

Aes Sedaien sto fremdeles som da hun begynte, med angrealen i hånden og staven drevet ned i jorden. Hverken hun eller staven rørte seg en tomme, samme hvor mye jorden ristet og skalv rundt henne. Nå begynte bakken å bølge; det veltet ut fra staven hennes, rullet mot Trollokene som bølger i en dam, bølger som vokste, veltet gamle busker, slengte dødt løv gjennom luften, vokste og ble et jordskred som rullet mot Trollokene. Trærne i dalsøkket pisket som kjepper i hendene på smågutter. På den andre skråningen ble Trollokene dynget opp i hauger og veltet rundt og rundt av den rasende jorden.