Verdens Øye

Lan ristet på hodet. «Er du virkelig ute etter mer bråk med guvernøren? Han har satt begrensninger for hvor mange som slipper inn i byen, og til og med satt en styrke til å fotfølge dere. Hva kommer han til å gjøre når han oppdager at dere sjikanerer hederlige borgere ved hans porter?» Han vendte seg mot vaktmennene. «Hvorfor har dere stanset?» De nølte, la hendene på sveiven og nølte igjen da hvitekappen snakket.

«Guvernøren vet ikke hva som foregår rett for nesen på ham. Det finnes ondskap han ikke ser eller lukter. Men Lysets Barn ser.» Vaktmennene så på hverandre; de åpnet og lukket hendene som om de angret på at spydene lå i vakthytten. «Lysets Barn lukter ondskap.» Hvitekappen vendte blikket mot dem som satt på hesteryggen. «Vi snuser det opp og fjerner det med roten. Der hvor det finnes.»

Rand forsøkte å gjøre seg mindre, men bevegelsen fanget mannens oppmerksomhet.

«Hva har vi her? Noen som ikke ønsker å bli sett? Hva har du –? Ah!» Mannen slo tilbake hetten, og Rand så rett på ansiktet han visste ville være der. Bornhald nikket, tydelig fornøyd. «Det er opplagt, vaktmann, at jeg har reddet deg fra en katastrofe. Dette er Mørkefrender som du skulle hjelpe med å flykte fra Lyset. Du burde bli rapportert til guvernøren for å tuktes, eller kanskje overlatt til våre Forhørere for å finne ut hva din virkelige hensikt var denne natten.» Han tok en pause for å granske vaktmannens frykt, uten at den syntes å gjøre noe inntrykk på ham. «Du ønsker ikke det, nei? I stedet tar jeg disse kjeltringene med til vår leir, slik at de kan bli avhørt i Lyset – i stedet for deg, ja?»

«Du vil ta meg med til leiren din, hvitekappe?» Moiraines stemme kom fra alle kanter. Hun hadde trukket seg tilbake i mørket da Lysets Barn nærmet seg, og skyggene klynget seg rundt henne. «Du vil avhøre meg?» Mørket omkranset henne da hun trådte frem; det fikk henne til å virke høyere. «Du vil sperre veien for meg?»

Et nytt skritt, og Rand gispet. Hun var høyere, hodet var på høyde med hans der han satt på ryggen til den grå hesten. Skyggene smøg seg som tordenskyer rundt ansiktet hennes.

«Aes Sedai!» ropte Bornhald, og fem sverd gnistret ut av balgene. «Dø!» De fire andre nølte, men han hogg til med den samme bevegelsen som fikk sverdet ut av balgen.

Rand skrek til da Moiraine hevet staven for å stoppe bladet. Den utskårne staven kunne umulig stanse hardt stål i så rask bevegelse. Sverdet traff staven; det sprutet en fontene av gnister, og et hvesende brøl kastet Bornhald tilbake mot de hvitkledde følgesvennene. Alle fem ramlet i en haug. Strimer av røyk steg fra Bornhalds sverd på bakken ved siden av ham, og bladet var bøyd i rett vinkel der det nesten var smeltet i to.

«Du våger å angripe meg!» Moiraines stemme ulte som en hvirvelvind. Skyggene danset rundt henne og draperte henne nesten som i en kutte. Hun raget like høyt som bymuren og stirret rasende ned på dem, som en kjempe på insekter.

«Kom igjen!» ropte Lan. Som et lyn grep han tøylene til Moiraines hoppe og svingte seg opp i sin egen sal. «Nå!» kommanderte han. Skuldrene strøk mot begge portene idet hingsten for gjennom den smale åpningen som en stein som var blitt kastet.

Et øyeblikk ble Rand stående fastfrosset mens han stirret. Moiraines hode og hals var høyere enn muren. Vaktmennene og Lysets Barn krøp sammen i frykt under henne og samlet seg i en klynge med ryggen mot vakthuset. Ansiktet til Aes Sedaien var visket ut av natten, men øynene var store som fullmåner og skinte både av utålmodighet og sinne. Han svelget tungt, drev hælene i ribbeina på Sky og galopperte etter de andre.

Lan stoppet femti skritt fra muren, og Rand kikket seg tilbake. Moiraines skikkelse tårnet over påleverket, med hode og skuldre i et dypere mørke mot nattehimmelen, omkranset av en glorie fra den skjulte månen. Han så på med åpen munn mens Aes Sedaien trådte over muren. Portene begynte brått å lukke seg. Så snart føttene nådde bakken utenfor, hadde hun fått igjen sin normale størrelse.

«Stopp porten!» ropte en ustø stemme innenfra. Rand trodde det var Bornhald. «Vi må forfølge dem og fange dem!» Men vaktmennene saktnet ikke farten. Portene slo igjen, og noen øyeblikk senere ramlet tverrbjelken på plass og forseglet åpningen. Kanskje noen av de andre hvitekappene ikke er like ivrige etter å møte en Aes Sedai som Bornhald.

Moiraine fortet seg bort til Aldieb og strøk henne over mulen før hun stakk staven under salgjorden. Denne gangen behøvde ikke Rand se etter for å vite at det ikke var noe hakk i staven.

«Du var større enn en kjempe,» sa Egwene åndeløst og flyttet seg rastløst på Belas rygg. Ingen andre sa noe, men Matt og Perrin manøvrerte hestene sine unna Aes Sedaien.

«Var jeg?» sa Moiraine fraværende idet hun svingte seg opp i salen.

«Jeg så deg,» protesterte Egwene.

«Tankene bedrar deg om natten; øyet ser det som ikke er der.»

«Dette er ikke tiden for skuespill,» begynte Nynaeve sint, men Moiraine avbrøt henne.