Verdens Øye

De esende tåketrådene svaiet usikkert et øyeblikk. Så hogg de til som giftslanger. Minst to stykker limte seg til hver Trollok og badet dem i grått lys. De kastet hodene bakover for å skrike, men tåken rullet over ansiktene og inn i de åpne snutene og slukte skrikene. Fire lårtykke tentakler pisket rundt Skyggeren. Halvmannen og hesten rykket rundt som i en dans helt til kutten ramlet bakover og blottet det bleke, øyeløse ansiktet. Skyggeren skrek.

Det var ikke mer lyd i skriket enn i det som kom fra Trollokene, men noe trengte igjennom, et hvin som lå like utenfor hørevidde. Det var som om alle hveps i verden stakk i Rands øre med all tenkelig frykt. Det var som om Sky også hørte skriket. Hesten vred seg i krampe og sprang fortere enn noensinne. Rand hang fast og peste med en sandtørr strupe.

Etter en stund gikk det opp for ham at han ikke lenger kunne høre det tause skriket fra den døende Skyggeren. Med ett virket hovtrampet like høyt som skrik. Han tøylet Sky hardt og stoppet ved en forreven vegg like ved et gatekryss. Et navnløst monument ruvet i mørket foran ham.

Han sank sammen i salen og lyttet, men bortsett fra blodet som banket i ørene, var det ikke en lyd å høre. Kaldsvette piplet frem i ansiktet, og han skalv mens vinden rev og slet i kappen.

Til slutt rettet han ryggen. Stjerner glitret på himmelen mellom skyene, men den røde stjernen i øst skilte seg ut. Lever noen av de andre? Kan de også se den? Var de fri eller i hendene på Trollokene? Egwene, må Lyset blinde meg, hvorfor fulgte du ikke meg? Hvis de levde og var fri, ville de følge stjernen. Hvis ikke… Ruinene var enorme. Han kunne lete i dagevis uten å finne noen. Hvis han da greide å unngå Trollokene. Og Skyggeren og Mordeth og Mashadar. Motstrebende bestemte han seg for å finne veien til elva.

Han samlet tømmene. Stein slo mot stein et sted i den kryssende gaten. Han frøs til og holdt pusten. Han var gjemt i skyggene ett skritt fra hjørnet. Febrilsk tenkte han på å rygge. Men hva befant seg bak ham? Hva kunne lage støy og røpe ham? Han husket ikke, og han var redd for å slippe hjørnet av bygningen av syne.

På hjørnet bulte mørket, og den lengre skyggen av et skaft stakk frem. En stav med renneløkke! Da tanken glimtet i hodet på Rand, boret han hælene i siden på Sky, og sverdet fløy fra balgen. Med et ordløst skrik svingte han sverdet av all makt. Med en desperat kraftanstrengelse greide han å stoppe bladet. Matt hylte, ramlet halvveis av hesten og mistet nesten buen.

Rand pustet dypt og senket sverdet. Armen skalv. «Har du sett noen andre?» fikk han frem.

Matt svelget før han karet seg opp i salen igjen. «Jeg… jeg… Bare Trolloker.» Han tok seg til halsen og slikket seg over leppene. «Bare Trolloker. Og du?»

Rand ristet på hodet. «De prøver vel å finne elva. Best vi også gjør det.» Matt nikket taust, fortsatt med hånden på halsen. De satte ut mot den røde stjernen.

Før de hadde ridd hundre skritt, jamret et Trollok-horn klagende i dypet av byen. Et annet svarte fra utsiden av murene.

Rand skalv, men han holdt den rolige farten. Han voktet på de mørkeste områdene og unngikk dem så sant han kunne. Etter et rykk i tømmene, som om han tenkte på å galoppere av gårde, gjorde Matt det samme. Ingen av hornene ga lyd fra seg igjen, og det var stille da de kom til en åpning i den overgrodde muren. For lenge siden hadde det vært en port der. Bare tårnene var tilbake, og sto med ødelagte topper mot den svarte himmelen.

Matt nølte ved porten, men Rand sa stille: «Er det tryggere der inne enn her ute?» Han senket ikke farten, og etter et øyeblikk fulgte Matt etter ut av Shadar Logoth mens han forsøkte å se til alle kanter samtidig. Rand slapp luften sakte ut av lungene. Munnen var tørr. Vi kommer til å greie det. Lys, vi kommer til å greie det!

Bak dem forsvant murene i et svelg av natt og skog. Rand lyttet etter hver minste lyd og holdt den røde stjernen rett foran seg.

Med ett kom Thom galopperende forbi dem og saktnet bare farten så han fikk ropt: «Ri, tosker!» Et øyeblikk senere hørte de jaktrop og tramping i krattskogen. Trollokene var like i hælene på ham.

Rand sporet hesten, og Sky bykset etter bardens vallak. Hva skjer når vi kommer til elva uten Moiraine? Lys, Egwene!

I skyggene satt Perrin på hesten og kikket på den åpne porten et lite stykke unna. Fraværende lot han tommelen gli langs øksebladet. Det virket som en trygg vei ut av ruinbyen, men han hadde sittet der i fem minutter og gransket ruten. Vinden tumlet med de rufsete krøllene og prøvde å rive av ham kappen, men han dro den tettere om seg uten egentlig å legge merke til hva han gjorde.