«De beste knivene mine,» mumlet Thom, men gjorde ikke mine til å stige av og hente dem. «Den der kommer til å hente flere. Jeg håper det ikke er langt til elva. Jeg håper…» I stedet for å si hva mer han håpet, ristet han på hodet og lot hesten galoppere videre. Rand og Matt fulgte etter.
Snart nådde de en lav banke hvor trærne vokste helt ned til kanten av det nattsvarte vannet. Overflaten med månelyse striper kruset seg i vinden. Rand kunne ikke se den andre siden i det hele tatt. Han gledet seg ikke til å ta seg over på en flåte i mørket, men enda mindre likte han tanken på å bli værende på denne siden.
Et Trollok-horn skrålte skarpt, kort og inntrengende i mørket et stykke unna elva. Det var den første lyden fra hornene etter at de hadde forlatt ruinene. Rand lurte på om det betydde at noen av de andre var blitt fanget.
«Ingen vits å bli her hele natten,» sa Thom. «Velg en retning. Oppover eller nedover?»
«Men Moiraine og de andre kan jo være hvor som helst,» protesterte Matt. «Vi kan lett velge feil retning.»
«Det er mulig, det.» Thom smattet på vallaken, snudde den nedover elva og red langs bredden. «Det er mulig, det.» Rand kikket på Matt, som trakk på skuldrene. Så fulgte de etter.
En stund var det ingen forandringer. Elvebredden var vekselvis bratt og flat, trærne sto tette eller tynnet seg ut til små lysninger, men natten og vinden og elva var hele tiden like kald og svart. Og de så ingen Trolloker. Det var en forandring Rand slett ikke savnet.
Han så en lysflekk forut. Etter som de nærmet seg, så han at lyset befant seg langt over elva, som om det var i et tre. Thom økte farten og begynte å nynne for seg selv.
Til slutt kunne de skjelne lyskilden. En lanterne hang i en av mastene på en stor handelsskute som lå fortøyd i en bukt ved en glenne. Skuta var gode åtti fot lang. Den rugget så vidt med strømmen og rykket i trossene som var bundet til trærne. Riggen nynnet og knirket i vinden. Lanternen forsterket månelyset på dekket, men det var ingen å se.
«Det der,» sa Thom idet han steg av, «er bedre enn flåten til en Aes Sedai, ikke sant?» Han sto med hendene på hoftene, og den selvtilfredse minen var godt synlig, selv i mørket. «Det ser ikke ut som fartøyet er laget for å frakte hester, men hvis vi tenker på faren kapteinen er i, faren vi har tenkt å advare ham mot, tror jeg han kan la seg overtale. La meg snakke. Og ta med teppene og saltaskene for alle tilfellers skyld.»
Rand steg av og begynte å løsne tingene bak salen. «Du har vel ikke tenkt å dra videre uten de andre?»
Thom fikk ingen mulighet til å fortelle hva han hadde tenkt å gjøre. Inn i lysningen styrtet to Trolloker som hylte og veivet med staver, og fire stykker fulgte rett etter. Hestene steilet og vrinsket. Skrikene i bakgrunnen fortalte at flere Trolloker var på vei.
«Om bord i båten!» ropte Thom. «Fort! La alt det andre bli igjen! Løp!» Han fulgte sitt eget råd og løp mot skuta mens lappene flagret og instrument-skrinene på ryggen dunket mot hverandre. «Dere på båten!» ropte han. «Våkn opp, tosker! Trolloker!»
Rand nappet tepperullen og salveskene fri og fulgte i hælene på barden. Han slengte byltene over ripen og hoppet etter. Han rakk akkurat å se en mann som hadde krøllet seg sammen på dekk. Mannen satte seg opp som om han nettopp hadde våknet, da Rand landet oppå ham. Mannen gryntet høyt, Rand snublet, og kroken på en stav smalt i ripen han nettopp hadde hoppet over. Det lød skrik fra hele skuta, og føtter trampet mot dekket.
Hårete hender grep rundt ripen ved kroken, og et hode med geite-horn dukket opp. Vaklende og ute av balanse greide Rand likevel å trekke sverdet og svinge det. Med et skrik forsvant Trolloken.
Menn løp rundt overalt på skuta mens de ropte og kappet trossene med økser. Skuta krenget og vred seg som om den ivret etter å legge fra land. I baugen kjempet tre mann med en Trollok. Noen stakk et spyd over ripen, men Rand kunne ikke se hva han stakk etter. Det sang i en buestreng, og sang igjen. Mannen Rand hadde tråkket på, kravlet unna og løftet hendene da Rand stirret på ham.
«Skån meg!» ropte han. «Ta hva du vil, ta skuta, ta alt, men skån meg!»
Noe slo mot ryggen til Rand og slengte ham i dekket. Sverdet gled ut av den utstrakte hånden. Med åpen munn gispet han etter pust som ikke kom og forsøkte å nå sverdet. Musklene reagerte med forpint treghet, og han vred seg som en snile. Mannen som ville skånes, kastet et skremt, begjærlig blikk på sverdet før han forsvant i skyggene.