Strømmen vasket ham nedover elva, men snerrene og de heslige skrikene fulgte etter langs land. Han hektet av seg kappen og lot elva ta den. Litt mindre vekt som kunne dra ham ned. Innbitt begynte han å svømme mot den andre bredden. Der var det ingen Trolloker. Håpet han.
Han svømte som de gjorde hjemme i tjernene i Vannskog. Han dro seg frem med begge hender, sparket fra med begge føtter og holdt hodet over vannet. I det minste forsøkte han å holde hodet over vannet, men det var ikke lett. Selv uten kappen virket det som om jakken og støvlene veide like mye som han selv. Og øksa dro i beltet og truet med å velte ham rundt, hvis den da ikke trakk ham under. Flere ganger tenkte han på å la elva få den også. Det ville være mye lettere enn for eksempel å streve av seg støvlene. Men hver gang han tenkte på det, tenkte han på hvordan det ville bli å kare seg i land på den andre siden og finne Trolloker der. Øksa ville ikke hjelpe stort mot et halvt dusin Trolloker – selv ikke mot en eneste, kanskje – men den var bedre enn bare nevene.
Etter en stund var han ikke lenger sikker på om han ville være i stand til å løfte øksa om Trollokene var der. Armene og beina var som bly, og det var en kraftanstrengelse å lee på dem. Ansiktet kom ikke lenger like langt opp fra elva for hvert tak. Han hostet av vannet som trengte inn i nesen.
Han sugde luft gjennom munnen og kom seg opp, men måtte plaske rundt seg da beina nesten ga etter. Han fomlet øksa ut av løkken da han vaklet på land. Han skalv i vinden. Han så ingen Trolloker og heller ikke Egwene. Bare noen få spredte trær langs bredden og et månelyst bånd over vannet.
Da han hadde fått igjen pusten, ropte han navnene deres igjen og igjen. På den andre siden hørtes svake skrik. Selv på den avstanden kjente han igjen Trollokenes skjærende stemmer. Men ingen av vennene svarte.
Vinden økte til de klagende stønnene overdøvet Trollokene. Han skalv. Det var ikke kaldt nok til at de klissvåte klærne ble stivfrosne, men det virket sånn; kulden skar i margen som en iskniv. Det hjalp ikke mot skjelvingen å holde rundt seg selv. Alene og forlatt klatret han trett opp fra elvebredden for å finne ly mot vinden.
Rand klappet Sky på halsen og hvisket beroligende til den grå hesten. Hesten kastet på hodet og danset på urolige hover. De hadde etterlatt Trollokene et stykke bak – i det minste virket det sånn – men Sky hadde fremdeles lukten av dem i nesen. Matt red med en pil på strengen for å være forberedt på overraskelser i natten. Rand og Thom myste gjennom greinene for å finne den røde ledestjernen. Selv med alle greinene hadde det vært lett nok å ha stjernen i sikte så lenge de red rett mot den. Men så hadde flere Trolloker dukket opp foran dem, og de måtte galoppere ut av veien med begge flokkene hylende etter seg. Trollokene kunne holde følge med en hest, men bare hundre skritt eller så, og til slutt la de hylene og forfølgerne bak seg. Men etter alle krumspringene hadde de mistet stjernen av syne.
«Jeg mener fremdeles at den er der borte,» sa Matt og pekte mot høyre. «Vi var jo på vei nordover, og det betyr at øst er den veien.»
«Der er den,» sa Thom brått. Gjennom de sammenfiltrede greinene til venstre for dem pekte han rett på den røde stjernen. Matt mumlet noe for seg selv.
Fra øyekroken så Rand en bevegelse, og en Trollok sprang lydløst frem fra et tre mens den viftet med løkkestaven. Rand drev hælene i siden på hesten, og den bykset fremover mens enda to trolloker løp frem fra skyggene. En renneløkke strøk mot Rands nakke og sendte skjelvinger ned ryggraden.
En pil traff et av dyreansiktene, og så svingte Matt inn bak ham der hestene dundret mellom trærne. Han så at de red mot elva, men han visste ikke om det ville hjelpe dem stort. Trollokene løp etter dem og var nesten nær nok til å kunne gripe de flagrende hestehalene. Hvis Trollokene kom et halvt skritt nærmere, kunne løkkestavene dra dem ut av salen.
Han la seg fremover halsen på hesten for å øke avstanden. Matt hadde nesten begravd ansiktet i manen. Rand lurte på hvor Thom var. Hadde barden funnet ut at han greide seg bedre på egen hånd, siden alle tre Trollokene var etter guttene?
Med ett galopperte Thoms vallak ut av natten like bak Trollokene. De rakk så vidt å snu seg i forbauselse før bardens hender fløy tilbake og frem igjen. Månelyset blinket i stål. En Trollok snublet fremover, rullet rundt noen ganger og landet i en haug. Den neste falt skrikende på kne og klorte seg i nakken med begge hender. Den tredje snerret og blottet en snute full av skarpe tenner, men da følgesvennene falt sammen, hvirvlet den rundt mot mørket. Thoms hender fløy tilbake og frem igjen. Trolloken skrek til, men skrikene ble svakere etter som den fjernet seg.
Rand og Matt tøylet hestene og stirret på barden.