Verdens Øye

Nynaeve satte seg rett ned på bakken. Beina ville ikke bære henne lenger. Hun husket, men ristet likevel på hodet. Det måtte være tilfeldigheter. Eller kanskje Moiraine hadde stilt flere spørsmål i Emondsmark enn hun trodde. Aes Sedaien hadde stilt mange spørsmål. Det måtte være det. Lan rakte henne hånden, men hun enset den ikke.

«Jeg vil gå lenger,» sa Moiraine da Nynaeve forholdt seg taus. «Du brukte Kraften til å lege enten Perrin eller Egwene en eller annen gang. Et bånd utvikler seg. I Baerlon kom du rett til Løven og Kronhjorten, selv om det ikke var det nærmeste vertshuset til noen av de portene du kunne brukt. Av de fra Emondsmark var bare Perrin og Egwene i vertshuset da du ankom. Var det Perrin eller Egwene? Eller begge?»

«Egwene,» mumlet Nynaeve. Hun hadde tatt for gitt at hun noen ganger kunne vite hvem som nærmet seg, selv om hun ikke kunne se dem. Først nå forsto hun at det alltid var noen hennes botemidler hadde utrettet mirakler på. Hun hadde alltid visst når medisinene ville virke spesielt godt, alltid kjent vissheten når hun sa at avlingene ville bli gode eller at regnet ville komme sent. Det var slik hun trodde det skulle være. Ikke alle De Kloke kunne lytte til vinden, men de beste kunne. Det var hva madam Barran alltid sa, akkurat som hun sa at Nynaeve ville bli en av de beste.

«Hun hadde margfeber.» Hun senket hodet og stirret i bakken. «Jeg var fremdeles lærling hos madam Barran, og hun hadde bedt meg se til Egwene. Jeg var ung, og jeg visste ikke at Den Kloke hadde alt under kontroll. Det var forferdelig å se på margfeberen. Barnet var klissvått av svette. Hun stønnet og vred seg til jeg ikke kunne forstå hvorfor jeg ikke hørte det knase i knokler. Madam Barran hadde sagt til meg at feberen ville gå ned etter en dag eller to, men jeg trodde hun sa det for å skåne meg. Jeg trodde Egwene var døende. Jeg pleide å passe henne da hun var smårolling – når moren var opptatt – og jeg begynte å gråte fordi jeg trodde jeg måtte se henne dø. Da madam Barran kom tilbake en time senere, hadde feberen gått ned. Hun var overrasket, men mer over meg enn Egwene. Jeg trodde alltid at hun mistenkte meg for å ha gitt barnet noe og var for redd til å innrømme det. Jeg trodde hun forsøkte å trøste meg og forsikre meg om at jeg ikke hadde skadet Egwene. En uke senere ramlet jeg sammen på gulvet i stua hennes. Jeg skalv og brant om hverandre. Hun pakket meg i seng, og ved middagstid var det borte.»

Hun støttet hodet i hendene da hun var ferdig med å snakke. Aes Sedaien valgte et godt eksempel

, tenkte hun. Må Lyset brenne henne! Bruke Kraften som en Aes Sedai. En skitten Mørkefrende-Aes Sedai.

«Du var heldig,» sa Moiraine, og Nynaeve rettet ryggen. Lan trådte tilbake som om han ikke hadde noe med dette samtaleemnet å gjøre. Uten å se på dem begynte han å stelle med Mandarbs sal.

«Heldig!»

«Du har greid å styre Kraften på et vis, selv om du ikke kan velge når du rører Kilden. Hvis ikke, ville Kraften før eller senere ha drept deg. Som den sannsynligvis vil drepe Egwene om du hindrer henne i å dra til Tar Valon.»

«Hvis jeg greide å styre den …» Nynaeve svelget. Det var som å innrømme på ny at hun kunne gjøre det Aes Sedaien sa. «Hvis jeg greide å styre den, kan hun også. Det er ikke nødvendig for henne å dra til Tar Valon og bli blandet opp i dine intriger.»

Moiraine ristet på hodet. «Aes Sedaiene leter etter kvinner som kan røre Den Sanne Kraften uten veiledning, like omhyggelig som vi leter etter menn som kan gjøre det. Det dreier seg ikke om et ønske om å øke vårt antall – i det minste ikke bare det – heller ikke om en frykt for at kvinnene skal misbruke Kraften. Den enkle styringen de får, hvis Lyset skinner på dem, er sjelden nok til å gjøre noen skade. De kan heller ikke selv bestemme når de vil røre Kraften. Hvis de ikke har en lærer, kommer det bare rent tilfeldig. Og selvfølgelig lider de ikke av galskapen som driver menn til onde eller syke gjerninger. Vi vil spare livet deres. Livet til dem som ikke får noen styring i det hele tatt.»

«Feberen og kuldetoktene jeg har hatt, kunne ikke drept noen,» insisterte Nynaeve. «Ikke i løpet av tre eller fire timer. Jeg hadde de andre tingene også, og de kunne heller ikke drept noen. Og de stoppet etter noen måneder. Hva med det?»