Verdens Øye

Den utsøkte duften av te drev opp til Nynaeve. Lys, ikke la magen min rumle.

«Det var ingen tydelige tegn til guttene eller noen av de andre. Sporene er for utydelige til å fortelle noe bestemt.» Nynaeve smilte i gjemmestedet sitt. Det hjalp litt på selvfølelsen at Vokteren heller ikke hadde lykkes. «Men dette er viktig, Moiraine,» fortsatte Lan med en bekymret rynke i pannen. Han viftet bort Aes Sedaiens tilbud om te og begynte å marsjere frem og tilbake foran ilden. Han hadde en hånd på sverdhjaltet, og fargene i kappen skiftet etter som han dreide seg. «Jeg kunne godta Trolloker i Tvillingelvene, selv hundre Trolloker. Men dette? Det må ha vært nesten tusen i gårsdagens jakt på oss.»

«Det var heldig for oss at ikke alle ble igjen for å gjennomsøke Shadar Logoth. Myrddraalene må ha tvilt på at vi kom til å skjule oss der, men de våget ikke å vende tilbake til sin herre i Shayol Ghul uten å ha forsøkt hver eneste mulighet. Den Mørkeste er ingen overbærende herre.»

«Forsøk ikke å bortforklare det. Du vet hva jeg mener. Hvis de tusen allerede var klare til å bli sendt inn i Tvillingelvene, hvorfor ble de da holdt tilbake? Det er bare ett svar. De ble sendt hit etter at vi krysset Taren og det var blitt kjent at en Myrddraal og hundre Trolloker ikke lenger var nok. Hvordan? Hvordan kom de hit? Hvis tusen Trolloker kan fraktes så langt sør fra Pestlandene, så raskt, usett – for ikke å snakke om hvordan de forsvant – kan ti tusen bli sendt inn i hjertet av Saldaea, Arafel eller Shienar? Grenselandene kunne bli overvunnet i løpet av et år.»

«Hele verden vil bli overvunnet i løpet av fem hvis vi ikke finner guttene,» sa Moiraine enkelt. «Spørsmålet bekymrer meg også, men jeg har ikke noe svar. Alle Veiene er stengt, og siden Galskapens Tid har ingen Aes Sedai vært kraftfull nok til å Fare. Hvis ikke en av De Fortapte er på frifot – må Lyset gi at det aldri skjer – er det fremdeles ingen som kan det. Og uansett tror jeg ikke at alle De Fortapte til sammen kunne flytte tusen Trolloker. La oss se på problemet vi nå står overfor. Alt annet må vente.»

«Guttene.» Det var ikke noe spørsmål.

«Jeg har ikke ligget på latsiden mens du var borte. En av dem er på den andre siden av elva, og han lever. Jeg fant et svakt spor etter de andre nedover langs elva, men det løste seg opp da jeg fant det. Forbindelsen var brutt flere timer før jeg begynte letingen.»

Sammenkrøket bak treet rynket Nynaeve forvirret pannen.

Lan sluttet å marsjere. «Tror du at Halvmennene er på vei sørover med dem?»

«Kanskje.» Moiraine skjenket en kopp te før hun fortsatte. «Men jeg godtar ikke at de er døde. Jeg kan ikke det. Jeg våger ikke. Du vet hvor mye som står på spill. Jeg må ha de unge mennene. Jeg hadde forventet at Shayol Ghul ville jakte på dem. Jeg hadde forventet motstand fra Det Hvite Tårnet, selv fra Amyrlins Trone. Det vil alltid finnes noen Aes Sedaier som bare godtar én løsning. Men …» Med en grimase satte hun fra seg tekoppen og rettet ryggen. «Hvis du stirrer for lenge etter ulven,» mumlet hun, «biter musa deg i ankelen.» Hun kikket rett mot treet hvor Nynaeve gjemte seg. «Madam al’Meara, du kan komme frem nå hvis du vil.»

Nynaeve karet seg på beina og børstet litt dødt løv fra kjolen. Lan hadde bråsnudd seg mot treet da Moiraine flyttet blikket dit, og sverdet var i hånden hans før hun hadde uttalt Nynaeves navn. Nå stakk han det i balgen igjen med mer kraft enn strengt tatt nødvendig. Ansiktet var nesten like uttrykksløst som alltid, men Nynaeve mente det var et drag av ergrelse rundt munnen. Hun kjente et stikk av tilfredshet. I det minste hadde Vokteren ikke visst at hun var der.

Men tilfredsheten varte bare et øyeblikk. Hun festet øynene på Moiraine og gikk besluttsomt mot henne. Hun ønsket å forbli kald og rolig, men stemmen skalv av raseri. «Hva har du fått Egwene og guttene opp i? Hva slags skitne Aes Sedai-intriger har du planlagt å bruke dem i?»

Aes Sedaien løftet koppen og drakk rolig noen slurker te. Men da Nynaeve nærmet seg, strakte Lan ut en arm for å sperre veien. Hun forsøkte å skyve hindringen til side, men merket overrasket at Vokterens arm ikke leet seg mer enn en eikegrein ville ha gjort. Hun var ikke svak, men musklene hans var som jern.

«Te?» bød Moiraine henne.

«Nei, jeg vil ikke ha te. Jeg ville ikke drukket teen din om jeg holdt på å dø av tørst. Du får ikke bruke flere folk fra Emondsmark i dine sjofle Aes Sedai-intriger.»

«Du har ikke så mye du skulle ha sagt, Kloke.» Moiraine var mer interessert i den varme teen enn i noe av det hun sa. «På et vis kan du styre Den Ene Kraften selv.»

Nynaeve dyttet til Lans arm. Armen beveget seg fremdeles ikke, og hun bestemte seg for ikke å bry seg om den. «Hvorfor forsøker du ikke like gjerne å overbevise meg om at jeg er en Trollok?»