Verdens Øye

Det lille holtet med bartrær var det første skjulet han hadde funnet forrige natt. Hvis han reiste seg, var det så glissent at det ville beskytte dårlig mot vaktsomme øyne. Han plukket greiner fra hodet og skuldrene, dyttet resten av nåleteppet til side og krabbet på hender og føtter mot utkanten av skogholtet. Der lå han og studerte elvebredden og klødde seg der nålene hadde stukket ham.

Nattens bitende vind hadde stilnet til en bris som så vidt kruset vannflaten. Elva rant rolig og tom forbi. Og bred. Den måtte da være for bred og dyp til at Skyggeren kunne krysse den. Så langt han kunne se oppover eller nedover, virket det som om den andre bredden var dekket av tett skog. Ingenting beveget seg innenfor synsfeltet.

Han var ikke sikker på hva han syntes om det. Skyggere og Trolloker kunne han fint greie seg uten, selv på den andre siden av elva, men en hel rekke bekymringer ville blitt borte hvis Aes Sedaien eller Vokteren dukket opp eller, enda bedre, noen av vennene. Hvis ønsker var vinger, kunne sauer fly.

Det sa madam Luhhan alltid.

Han hadde ikke sett tegn til hesten siden han red utfor skrenten –han håpet den hadde svømt over på den andre siden og i sikkerhet –men uansett var han mer vant til å gå enn å ri, og støvlene var solide og hadde gode såler. Han hadde ikke noe å spise, men slyngen var bundet rundt livet, og den eller snarestrengene i lommen burde raskt skaffe ham en kanin. Fyrtøyet var blitt borte med salveskene, men sedertrærne ville forsyne ham med knusk og, med litt arbeid, en bue til å fyre opp med.

Han skalv da brisen gufset inn i gjemmestedet. Kappen var et sted i elva, og jakken og de andre klærne var fremdeles klamme og kalde etter dukkerten. Han hadde vært for sliten til at kulden og de våte klærne plaget ham forrige natt, men nå var han lys våken og mottakelig for kuldegysninger. Likevel bestemte han seg for ikke å henge klærne til tørk på greinene. Selv om været ikke akkurat var kaldt, var det langt fra varmt.

Tiden var det store problemet, tenkte han med et sukk. Tørre klær i løpet av kort tid. En kanin og et bål å steke den på i løpet av kort tid. Magen rumlet, og han forsøkte å glemme alle tanker på mat. Det var bedre måter å bruke tiden på. En ting om gangen, og det viktigste først. Det var hans metode.

Blikket fulgte den sterke strømmen nedover elva. Han var flinkere til å svømme enn Egwene. Hvis hun hadde kommet seg over… Nei, ikke hvis. Stedet hvor hun hadde kommet seg over, måtte være lenger nede. Han trommet på marken med fingrene, overveide og beregnet.

Da han hadde bestemt seg, var han snar til å plukke opp øksa og legge i vei ned elva.

Denne siden av Arinelle manglet den tette skogen på vestbredden. Klynger av trær flekket det som ville bli gressletter når bare våren kom. Noen var store nok til å bli kalt skogholt, og det sto grønne bar-trær mellom svarte aske- og oretrær. Nede ved elva var klyngene mindre og ikke så tette. De ga dårlig dekke, men det fantes ikke noe annet.

Han smatt sammenkrøket fra busk til busk. Når han var omgitt av trær, kastet han seg ned for å granske bredden på begge sider. Vokteren hadde sagt at elva ville hindre Skyggerne og Trollokene, men ville den det? Hvis de så ham, kunne de kanskje overvinne motviljen mot å krysse dypt vann. Han kikket vaktsomt frem fra hvert tre og løp raskt og sammenkrøket fra et gjemmested til det neste.

I rykk og napp tilbakela han en ganske lang strekning. Plutselig stoppet han halvveis fra et forlokkende vidjekratt. Han gryntet og stirret ned på bakken. Bar jord flekket fjorårets sammenfiltrede, brune gress. Midt i en av flekkene, rett under nesen på ham, så han et tydelig hovspor. Et smil bredte seg over ansiktet. Noen Trolloker hadde hover, men han tvilte på om de brukte hestesko, spesielt ikke med den doble tverrstangen mester Luhhan hamret på for å gjøre dem ekstra sterke.

Han tenkte ikke lenger på muligheten av å bli oppdaget fra den andre siden av elva der han lette etter flere spor. Det flokete teppet av dødt gress holdt ikke så godt på avtrykk, men de skarpe øynene hans fant dem likevel. De svake sporene førte ham rett bort fra elva til et tett skogholt. Finnmyrt og sedertrær laget en vegg mot vind og nysgjerrige øyne. Greinene til en ensom gran bredte seg ut og raget midt i det hele.

Han smilte fremdeles da han presset seg gjennom de sammenflettede greinene uten å bry seg om støyen han laget. Brått tråkket han inn i en liten lysning under granen – og stoppet. Ved et lite bål krøket Egwene seg sammen med dystert ansikt. Hun holdt en tykk grein som den skulle være en klubbe og presset ryggen mot siden på Bela.

«Jeg antar jeg skulle ha ropt,» sa han og trakk flau på skuldrene.

Hun kastet fra seg klubben, løp frem og slengte armene rundt ham. «Jeg trodde du hadde druknet. Du er fremdeles våt. Her, sett deg ved bålet og varm deg. Du har mistet hesten din, ikke sant?»