Verdens Øye

Perrin nikket sakte. «Jeg hører du sier det, men hvis hun ikke kommer til Caemlyn i løpet av noen dager, fortsetter vi til Tar Valon og legger saken vår frem for Amyrlins Trone.» Han pustet dypt. For to uker siden hadde du ikke engang sett en Aes Sedai, og nå snakker du om Amyrlins Trone. Lys! «Ifølge Lan er det bra vei fra Caemlyn.» Han harket og skottet mot pakken i oljepapir ved siden av Egwene. «Er det mulig å få litt mer brød og ost?»

«Dette må kanskje vare lenge,» sa hun, «med mindre du er heldigere med snarene enn jeg var i går natt. I det minste var det lett å lage bål.» Hun lo stille, som om hun hadde kommet med en spøk, mens hun puttet pakken tilbake i salvesken.

Det var visst grenser for hvor mye ledelse hun ville godta. Magen rumlet. «I så fall,» sa han og sto opp, «kan vi like godt komme oss av gårde med det samme.»

«Men du er fremdeles våt,» protesterte hun.

«Jeg går meg tørr,» sa han bestemt og begynte å sparke jord over bålet. Hvis han var lederen, var det på tide å lede. Vinden fra elva økte i styrke.

KAPITTEL 23

Ulvebror

Fra første stund visste Perrin at reisen til Caemlyn ville bli langt fra komfortabel. Det begynte med at Egwene forlangte at de skulle dele på å ri Bela. De visste ikke hvor langt det var, sa hun, men det var for langt til at hun skulle være den eneste som red. Hun strammet kjevene og stirret på ham uten å blunke.

«Jeg er for stor til å ri Bela,» sa han. «Jeg er vant til å gå, og jeg vil heller det.»

«Og jeg er ikke vant til å gå?» sa Egwene skarpt.

«Det var ikke det jeg –»

«Er jeg den eneste som skal få gnagsår av salen, er det det du mener? Og når du har gått til føttene holder på å ramle av deg, venter du kanskje at jeg skal stelle deg?»

«Det holder,» peste han da det virket som om hun hadde tenkt å fortsette. «Iallfall kan du ri først.» Hun så enda mer sta ut, men han nektet å la henne få inn et ord på tvers. «Hvis du ikke kommer deg i salen av deg selv, skal jeg plassere deg der.»

Hun så forskrekket på ham; så kruset leppene seg til et lite smil. «I så fall…» Det lød som om hun holdt på å bryte ut i latter, men hun klatret opp i salen.

Han murret for seg selv da han snudde seg bort fra elva. I fortellingene måtte lederne aldri tåle slikt.

Egwene fortsatte å insistere på at begge skulle ri, og hver gang han forsøkte å unngå det, presset hun ham opp i salen. Arbeidet i smia hadde ikke akkurat gjort ham slank, og Bela var ingen stor hest. Hver gang han stakk foten i stigbøylen, syntes han den raggete hoppen så anklagende på ham. Småtterier, kanskje, men det irriterte. Snart krympet han seg hver gang Egwene forkynte: «Det er din tur, Perrin.»

I fortellingene krympet lederne seg sjelden, og de ble aldri herset med. Men, tenkte han, så måtte de da heller aldri takle Egwene.

De hadde bare litt brød og ost, som tok slutt allerede den første kvelden. Perrin satte ut snarer ved kaninspor – de så gamle ut, men det var verdt forsøket – mens Egwene begynte å lage et bål. Da han var ferdig, bestemte han seg for å prøve slyngen før det ble altfor mørkt. De hadde ikke sett tegn til noe levende, men … Til sin overraskelse skremte han opp en mager kanin nesten med det samme. Han var så overrasket da den bykset frem fra en busk ved føttene, at den nesten slapp unna, men han felte kaninen idet den holdt på å smette rundt et tre.

Da han kom tilbake til leiren med kaninen, hadde Egwene stablet opp knekte kvister til bålet, men hun knelte ved siden av haugen med øynene lukket. «Hva holder du på med? Du kan ikke ønske deg et bål.»

Egwene skvatt til da han snakket til henne. Hun tok seg til halsen, vred seg rundt og stirret på ham. «Du … du skremte meg.»

«jeg var heldig,» sa han og løftet kaninen. «Finn frem fyrtøyet. I kveld skal vi i det minste spise oss mette.»

«Jeg har ikke noe fyrtøy,» sa hun sakte. «Det lå i lommen, og jeg mistet det i elva.»

«Men hvordan … ?»

«Det var så lett der ved elvebredden, Perrin. Akkurat som Moiraine Sedai lærte meg. Jeg bare strakte meg etter …» Hun gestikulerte som om hun forsøkte å nå noe. Med et sukk lot hun hånden synke. «Nå finner jeg den ikke.»

Perrin fuktet leppene nervøst. «Du mener… Kraften?» Hun nikket, og han stirret på henne. «Er du gal? Jeg mener… Den Ene Kraften! Du kan ikke bare leke med slikt.»

«Det var så lett, Perrin. Jeg kan gjøre det. Jeg kan styre Kraften.»

Han pustet dypt. «Jeg lager en bue til å gjøre opp ild med, Egwene. Lov meg at du ikke forsøker deg på denne … denne … denne tingen igjen.»

«Det vil jeg ikke.» Hun strammet kjevene på en måte som fikk ham til å sukke. «Ville du gitt fra deg øksa, Perrin Aybara? Ville du gått rundt med den ene hånden bundet bakpå ryggen? Det vil ikke jeg!»

«Jeg lager en bue,» sa han trett. «Kan du i hvert fall la være å prøve mer i kveld? Vær så snill?»