Verdens Øye

Etter måltidet fylte Raen pipa. Elyas fant frem sin egen og stoppet den med tobakk fra Raens oljelerretspose. Da de hadde fått fyr på pipene, stoppet dem og fått fyr igjen, lente de seg tause tilbake. Ila fant frem et strikketøy. Solen var bare et rødt bluss over tretoppene i vest. Leiren hadde ordnet seg for natten, men travelheten avtok ikke, den bare endret seg. Musikerne som hadde spilt da de kom inn i leiren, var avløst av andre. Flere enn før danset i lyset fra leirbålene, og skyggene gled over vognene. Et sted i leiren steg et kor av mannsstemmer. Perrin gled ned foran trestammen og begynte snart å duppe av.

Etter en stund sa Raen: «Har du gjestet noen andre Tuatha’aner, Elyas, siden du var hos oss sist vår?»

Perrins øyne åpnet og lukket seg halvveis igjen.

«Nei,» svarte Elyas rundt munnstykket på pipa. «Jeg misliker å være i nærheten av for mange mennesker på én gang.»

Raen klukket. «Spesielt ikke mennesker som lever så annerledes, ikke sant? Nei, gamle venn, du trenger ikke bekymre deg. Det er år siden jeg ga opp håpet om at du skulle følge vår vei. Men jeg har hørt en historie siden vi sist møttes, og hvis du ikke har hørt den ennå, vil den kanskje interessere deg. Den interesserer meg, og jeg har hørt den igjen og igjen, hver gang vi møter andre fra Folket.»

«Jeg er lutter øre.»

«Det begynte våren for to år siden da en gruppe av Folket krysset Ødelandet langs den nordlige ruten.»

Perrin sperret opp øynene. «Ødelandet? Ødelandet Aiel? De krysset Ødelandet Aiel?»

«Noen kan vandre inn i Ødelandet uten å bli plaget,» sa Elyas. «Barder. Tuskhandlere, hvis de er ærlige. Tuatha’an krysser stadig Ødelandet. Kjøpmenn fra Cairhien pleide å gjøre det før Treet og Aiel-krigen.»

«Aielfolket unngår oss,» sa Raen trist, «selv om mange av oss har forsøkt å snakke med dem. De holder øye med oss på avstand, men nærmer seg aldri og lar aldri oss komme nærmere. Noen ganger bekymrer det meg at de kanskje kjenner sangen, men det er vel lite trolig. I Aiel synger ikke menn, vet du. Er ikke det rart? Når en Aiel-gutt blir voksen, synger han ikke annet enn kampsanger eller klagesanger over de falne. Jeg har hørt dem synge over sine egne døde, og over dem de har drept. Den sangen kan få steiner til å gråte.» Ila hørte etter og nikket enig over strikketøyet.

Perrin tenkte seg raskt om. Han hadde trodd at kjeleflikkerne måtte være redde hele tiden med alt dette snakket om å flykte, men ingen fryktsomme kunne tenke på å krysse Ødelandet Aiel. Etter det han hadde hørt, ville ingen som var ved sine fulle fem forsøke å krysse Ødelandet.

«Hvis dette er en historie om en sang,» begynte Elyas, men Raen ristet på hodet.

«Nei, gamle venn, ikke en sang. Jeg vet ikke hva den handler om.» Han vendte seg mot Perrin. «Unge Aiel-krigere drar ofte inn i Pestlandet. Noen av de unge mennene drar alene. Av en eller annen grunn tror de at de er kallet til å drepe Den Mørkeste. De fleste drar i små grupper. For å jage Trolloker.» Raen ristet trist på hodet før han fortsatte med dyster stemme. «For to år siden krysset en klan fra Folket Ødelandet omkring femti fjerdinger sør for Pestlandet. De fant en av disse gruppene.»

«Unge kvinner,» skjøt Ila inn. Hun var like trist som ektemannen. «Ikke stort mer enn jentunger.»

Perrin utstøtte en overrasket lyd, og Elyas gliste skjevt til ham.

«Aiel-jenter trenger ikke stelle huset eller lage mat hvis de ikke vil, gutt. De som heller vil bli krigere, slutter seg til et av krigersamfunnene, Far Dareis Mai

, Spydets Jomfruer, og de kjemper side om side med mennene.»

Perrin ristet på hodet. Elyas klukket av uttrykket.

Raen fortsatte på historien med en blanding av avsky og forvirring i stemmen. «Alle de unge kvinnene var døde, bortsett fra én, og hun var døende. Hun kravlet bort til vognene. Det var tydelig at hun så det var Tuatha’aner. Hennes forakt var sterkere enn smerten, men hun hadde en beskjed som var så viktig at hun måtte gi den til noen, selv om det var oss, før hun døde. Noen av mennene gikk for å se om de kunne hjelpe noen av de andre – de fulgte blodsporet etter henne – men alle var døde, og det samme var tre ganger så mange Trolloker.»

Elyas satte seg opp, og pipa falt nesten ned i fanget på ham. «Femti fjerdinger inn i Ødelandet? Umulig! Djevik K’Shar, det er det Trollokene kaller Ødelandet. Dødsmarkene. De ville ikke dra femti fjerdinger inn i Ødelandet om så alle Myrddraalene i Pestlandet tvang dem.»

«Du vet svært mye om Trolloker, Elyas,» sa Perrin.

«Fortsett med historien,» sa Elyas kort.