Verdens Øye

«Det holder,» knurret Elyas og avbrøt Perrin. «Raen, det er ille nok at du forsøker å omvende landsbyungdom med det tullet – det får deg opp i bråk nesten overalt hvor du ferdes, ikke sant? – men jeg tok ikke med disse hit for at du skulle gå løs på dem. La det være.»

«Og la deg få dem?» sa Ila. Hun knuste urter mellom hendene og lot dem drysse ned i en av kjelene. Stemmen var rolig, men hendene gned urtene rasende. «Skal du lære dem din vei, å drepe eller dø? Vil du lede dem til din skjebne, å dø alene med bare ravnene og dine … dine venner som kives over kroppen din?»

«Ta det rolig, Ila,» sa Raen stille, som om han hadde hørt dette og mer til hundre ganger. «Han er blitt ønsket velkommen til vår ild, kone.»

Ila ga seg, men Perrin la merke til at hun ikke ba om unnskyldning. I stedet så hun på Elyas og ristet trist på hodet. Hun børstet av hendene og begynte å finne frem skjeer og leirboller fra en rød kiste ved siden av vognen.

Raen vendte seg mot Elyas. «Min gamle venn, hvor mange ganger må jeg fortelle deg at vi ikke prøver å omvende noen. Når landsbyfolk er nysgjerrige, svarer vi på spørsmålene deres. Som oftest er det de unge som spør, det er sant, og noen ganger blir en av dem med oss, men det er av egen vilje.»

«Forsøk å forklare det til en bondekone som nettopp har funnet ut at hennes sønn eller datter har løpt av gårde med dere kjeleflikkere,» sa Elyas tørt. «Det er derfor de større byene ikke engang vil la dere slå leir i nærheten. Landsbyer holder ut med dere fordi dere reparerer ting, men byene trenger ikke det, og de liker ikke at dere overtaler ungdommen til å rømme hjemmefra.»

«Jeg vet ikke hva byene tillater.» Raens tålmodighet virket uuttømmelig. Det virket ikke som om han ble opphisset i det hele tatt. «Det er alltid voldelige menn i byer. Og uansett tror jeg ikke at sangen vil bli funnet i en by.»

«Jeg håper jeg ikke fornærmer deg, Søker,» sa Perrin sakte, «men … Vel, jeg oppsøker ikke vold. Jeg tror ikke jeg har gått en runde i en brytekamp på år og dag, bortsett fra tevlingen på festdager. Men hvis noen slo meg, ville jeg slå igjen. Hvis jeg ikke gjorde det, ville han tro han kunne slå meg hver gang han fikk lyst til det. Noen tror de kan gjøre som de vil med andre, og hvis de ikke lærer noe annet, vil de bare fortsette å tyrannisere alle som er svakere enn dem.»

«Enkelte mennesker,» sa Aram med tung og trist stemme, «kan aldri overvinne sine lavere instinkter.» Han sa det med et blikk på Perrin, og det var tydelig at han ikke mente bråkmakerne Perrin hadde snakket om.

«Jeg vedder på at du ofte benytter sjansen til å flykte,» sa Perrin, og ansiktet til den unge vandreren strammet seg på et vis som ikke hadde stort å gjøre med Løvets Vei.

«Jeg synes det er spennende,» sa Egwene og skulte på Perrin, «å møte en som ikke tror at musklene hans kan løse ethvert problem.»

Arams gode humør vendte tilbake. Han reiste seg og rakte smilende hendene mot Egwene. «La meg vise deg leiren. Det er dans her også.»

«Det ville jeg like.» Hun smilte tilbake.

Ila rettet ryggen etter å ha hentet noen brødleiver fra den lille jernovnen. «Men kveldsmaten er ferdig, Aram.»

«Jeg spiser hos mor,» sa Aram mens han slepte Egwene bort fra vognen. «Vi spiser hos mor begge to.» Han smilte triumferende til Perrin. Egwene lo da de løp.

Perrin kom seg på beina, men stanset. Det var ingen fare hvis leiren fulgte denne Løvets Vei som Raen snakket om. Han så på Raen og Ila. De stirret nedtrykt etter barnebarnet, og han sa: «Jeg beklager. Jeg er gjest her, og jeg skulle ikke ha –»

«Ikke vær dum,» sa Ila trøstende. «Det var hans skyld, ikke din. Sett deg og spis.»

«Aram er en plaget ung mann,» sa Raen trist. «Han er en god gutt, men noen ganger tror jeg Løvets Vei er vanskelig for ham. Den er det for noen, dessverre. Vær så snill. Mitt leirbål er ditt. Vær så snill?»

Perrin satte seg sakte ned igjen og følte seg fremdeles forlegen. «Hva skjer med den som ikke kan følge Veien?» spurte han. «En Vandrer, mener jeg.»

Raen og Ila vekslet bekymrede blikk, og Raen sa: «De forlater oss. De fortapte drar for å bo i landsbyene.»

Ila stirret i den retningen barnebarnet hadde forsvunnet. «De fortapte blir aldri lykkelige.» Hun sukket, men ansiktet var rolig igjen da hun delte ut boller og skjeer.

Perrin stirret i bakken. Han ønsket han ikke hadde spurt. Det ble ikke mer snakk mens Ila fylte bollene med tykk grønnsakstuing og delte ut tykke skiver av knasende sprøtt brød, og heller ikke mens de spiste. Stuingen var deilig, og Perrin gjorde unna tre boller før han ga seg. Med et smil merket han at Elyas tømte fire.