Verdens Øye

«Det blir mørkt snart,» sa Perrin. «Vi må slå leir et sted. Hvorfor ikke hos dem, hvis de vil ha oss?» Kjeleflikkerne hadde reparert en av Madam Luhhans kjeler, og hun påsto alltid at den var bedre enn en ny. Mester Luhhan likte ikke at hans kone skrøt av arbeidet deres, men Perrin ville gjerne se hvordan det ble gjort. Men Elyas viste en motvillighet som han ikke kunne forstå. «Er det noen grunn til at vi ikke skulle gjøre det?»

Elyas ristet på hodet, men motviljen hang fremdeles igjen i de stive skuldrene og den sammenknepne munnen. «Kan like godt det. Hør bare ikke på hva de sier. Masse tullprat. Som oftest gjør Det Vandrende Folket det de finner for godt, men noen ganger er de nøye på tradisjoner. Gjør som jeg. Og hold på hemmelighetene dine. Det er ingen grunn til å fortelle all verden alt.»

Hundene logret ved siden av dem mens Elyas viste vei inn mellom trærne. Perrin merket at ulvene sakket akterut. Han visste at de ikke ville gå inn i skogen. De var ikke redd hunder – de foraktet hunder som hadde gitt fra seg friheten for å sove ved et bål – men de unngikk mennesker.

Elyas gikk selvsikkert, som om han kjente veien, og omtrent midt i skogholtet så de kjeleflikkernes vogner spredt mellom ask og eik.

Som alle andre i Emondsmark hadde Perrin hørt mye om kjeleflikkerne selv om han aldri hadde møtt noen. Leiren var akkurat som han hadde ventet. Vognene var smale hus på hjul, høye trekasser lakkert og malt i sterke farger, røde og blå og gule og grønne og noen sjatteringer han ikke kunne sette navn på. Det Vandrende Folket arbeidet med ting som virket skuffende hverdagslige: De laget mat, sydde, stelte barn, reparerte seletøy. Klærne deres var enda mer fargerike enn vognene – og tilsynelatende valgt på måfå. Noen ganger passet frakk og knebukser eller sjal og kjole så dårlig sammen at det skar i øynene. De lignet sommerfugler over en blomstereng.

Fire eller fem menn satt rundt i leiren og spilte fele og fløyte, og noen danset som regnbuefargede kolibrier. Barn og hunder løp og lekte mellom ildstedene. Hundene var mastiffer, lik dem de hadde møtt, men barna trakk dem i ørene og halen og klatret opp på ryggen på dem, og de robuste hundene godtok alt tålmodig. De tre som fulgte Elyas med hengende tunger, kikket opp på den skjeggete mannen som om han var deres beste venn. Perrin ristet på hodet. De var store nok til å rekke opp til strupen på en mann nesten uten å løfte frampotene fra bakken.

Brått stoppet musikken, og han forsto at alle kikket på ham og følgesvennene. Selv barn og hunder sto stille og voktet på dem, som om de forberedte seg på å flykte.

Et øyeblikk var det ikke en lyd å høre, og så trådte en gråhåret og kort, senete mann frem og bukket alvorlig til Elyas. Han hadde på seg en rød jakke med høy krage og posete grønne bukser stukket ned i knestøvler. «Du er velkommen til våre leirbål. Kan du sangen?»

Elyas bukket på samme måte, med begge hender presset mot brystet. «Dine ord varmer min ånd, Mahdi, som dine leirbål varmer kroppen, men jeg kjenner ikke sangen.»

«Da skal vi fremdeles lete,» messet den gråhårete mannen. «Som det var, skal det igjen bli, hvis vi bare husker, leter og finner.» Med et smil slo han ut med armene mot bålene, og stemmen ble lys og fornøyd. «Maten er nesten ferdig. Spis sammen med oss, vær så snill.»

Som om det hadde vært et signal, begynte musikken igjen, og barna fortsatte å le og løpe omkring med hundene. Alle i leiren fortsatte med det de hadde holdt på med, som om nykommerne var gamle venner.

Den gråhårete mannen nølte likevel og kikket på Elyas. «Dine … andre venner? De holder seg unna? De skremmer de stakkars hundene så fryktelig.»

«De holder seg unna, Raen.» Med et snev av forakt ristet Elyas på hodet. «Det burde du ha lært nå.»

Den gråhårete spredte hendene som for å si at ingenting var sikkert i verden. Idet han snudde seg for å føre dem inn i leiren, steg Egwene av hesten og gikk mot Elyas. «Dere to er venner?» En smilende kjeleflikker dukket opp for å ta seg av Bela, og etter et snøft fra Elyas ga Egwene motvillig fra seg tøylene.

«Vi kjenner hverandre,» sa den skinnkledde mannen kort.

«Hans navn er Mahdi?» sa Perrin.

Elyas knurret i skjegget. «Han heter Raen. Mahdi er tittelen. Søker. Det er han som er leder for denne flokken. Du kan kalle ham Søkeren hvis det andre høres for rart ut. Han vil ikke ha noe imot det.»

«Hva var dette om en sang?» spurte Egwene.

«Det er derfor de reiser omkring,» sa Elyas, «i det minste påstår de det. De leter etter en sang. Det er det Mahdien søker etter. De sier at de mistet den under Ødeleggelsen av Verden. Hvis de kan finne den igjen, vil paradiset fra Legendenes Alder vende tilbake.» Han kikket på leiren rundt seg og snøftet. «De vet ikke engang hva sangen er. De påstår de vil gjenkjenne den når de finner den. De vet heller ikke hvordan den skal innføre paradiset, men de har lett i nesten tre tusen år, helt siden Ødeleggelsen. Jeg regner med at de vil fortsette å lete helt til Hjulet slutter å dreie.»