Verdens Øye

Han trakk på skuldrene. «Som du vil. Men han er død. Den Mørkeste er død. Jeg drepte ham. Jeg brente ham med…» Resten av minnene strømmet på ham, og han ble sittende med åpen munn. Den Ene Kraften. Jeg styrte Den Ene Kraften. Ingen mann kan… Han vætet leppene som plutselig var blitt tørre. Et vindgufs hvirvlet opp blader som stadig falt rundt dem, men det var ikke kaldere enn hjertet hans. De stirret på ham nå, alle tre. Voktende. Blunket ikke engang. Han strakte seg etter Egwene, og denne gangen var det ingen innbilning at hun trakk seg unna. «Egwene?» Hun vendte ansiktet bort, og han lot hånden falle.

Brått kastet hun armene rundt ham og begravde ansiktet i brystet hans. «Jeg er lei for det, Rand. Jeg er lei for det. Jeg bryr meg ikke om det. Det er sant, jeg gjør ikke det.» Skuldrene hennes ristet, og han trodde hun gråt. Klossete strøk han henne over håret, og så bort på de to andre kvinnene over hodet hennes.

«Hjulet vever som Hjulet vil,» sa Nynaeve sakte, «og du er fremdeles Rand al’Thor fra Emondsmark. Men, Lyset hjelpe meg, Lyset hjelpe oss alle, du er for farlig, Rand.» Han krympet seg under Den Klokes øyne. De var triste, beklagende, og hadde allerede godtatt tapet.

«Hva skjedde?» sa Moiraine. «Fortell meg alt!»

Og med de bydende øynene hennes på seg gjorde han det. Han ville helst snu seg bort, korte historien ned, utelate ting, men Aes Sedaiens blikk halte alt ut av ham. Tårene rant nedover ansiktet da han kom til Khari al’Thor. Hans mor. Han understreket det. «Han hadde min mor. Min mor!» Det var medfølelse og smerte i Nynaeves ansikt, men Aes Sedaiens blikk tvang ham videre, til Lyssverdet, til da han hogg over det svarte tauet, til flammene som fortærte Ba’alzamon. Egwenes armer holdt fastere rundt ham som om hun ville trekke ham tilbake fra det som hadde skjedd. «Men det var ikke meg,» avsluttet han. «Lyset… trakk meg etter seg. Det var egentlig ikke meg. Gjør det noen forskjell?»

«Jeg hadde mine mistanker helt fra begynnelsen,» sa Moiraine. «Men mistanker er ikke bevis. Etter at jeg ga deg tegnet, mynten, og knyttet båndet mellom oss, skulle du egentlig ha godtatt alt jeg ba deg om, men du sto imot, stilte spørsmål. Det sa meg noe, men ikke nok. Manetherens blod var alltid hardnakket, og enda mer hardnakket ble det da Aemon døde og Eldrenes hjerte ble knust. Og så var det Bela.»

«Bela?» sa han. Ingenting gjør noen forskjell.

Aes Sedaien nikket. «Ved Vakthøyden trengte jeg ikke rense Bela for utmattelsen. Det hadde noen allerede gjort. Hun kunne ha løpt fra Mandarb den natten. Jeg burde tenkt på hvem som satt på ryggen til Bela. Trolloker fulgte i hælene på oss, en Draghkar fløy over oss og bare Lyset visste hvor Halvmannen befant seg. Som du må ha fryktet at Egwene skulle sakke akterut! Du trengte noe, mer enn noen gang før i livet ditt, og du strakte deg etter den ene tingen som kunne gi deg det. Saidin.»

Han skalv. Han var så kald at det smertet i fingrene. «Hvis jeg aldri gjør det igjen, hvis jeg aldri rører den igjen, blir jeg ikke …» Han fikk seg ikke til å si det. Bli gal. Sende land og mennesker rundt seg inn i galskapen. Dø. Råtne mens han ennå levde.

«Kanskje,» sa Moiraine. «Det ville ha vært mye lettere hvis det var noen som kunne lære deg opp, men det kan gjøres med en enorm viljestyrke.»

«Du kan lære meg. Du må da –» Han stoppet opp da Aes Sedaien ristet på hodet.

«Kan en katt lære en hund å klatre i trær, Rand? Kan en fisk lære en fugl å svømme? Jeg kjenner saidar, men jeg kan ikke lære deg noe om saidin. De som kunne det, døde for tre tusen år siden. Men kanskje du er sta nok. Kanskje viljen din er sterk nok.»

Egwene rettet seg opp og tørket de forgråtte øynene med håndbaken. Hun så ut som hun hadde lyst til å si noe, men det kom ingenting da hun åpnet munnen. I det minste trekker hun seg ikke unna. I det minste kan hun se på meg uten å skrike.

«De andre?» sa han.

«Lan tok dem med ned i den store hallen,» sa Nynaeve. «Øyet er borte, men det er noe i midten av tjernet, en krystallsøyle og noen trappetrinn opp til den. Matt og Perrin ville først se etter deg – det samme ville Loial – men Moiraine sa …» Hun så bekymret bort på Aes Sedaien. Moiraine møtte rolig blikket. «Hun sa at vi ikke måtte forstyrre deg mens du var…»

Halsen snørte seg sammen til han nesten ikke kunne puste. Kommer de til å snu ansiktene bort som Egwene gjorde? Kommer de til å skrike og flykte som om jeg var en Skygger? Moiraine snakket som om hun ikke merket at blodet forsvant fra ansiktet hans.

«Det var en uhyre mengde av Den Ene Kraften i Øyet. Selv i Legendenes Alder fantes det ikke mange som uten hjelp kunne ha styrt så mye uten å bli tilintetgjort. Svært få.»

«Har du fortalt det til dem?» sa han hest. «Hvis alle vet…»