Verdens Øye

«Bare Lan,» sa Moiraine mildt. «Han må vite det. Og Nynaeve og Egwene, for det de er og det de kommer til å bli. De andre trenger ikke vite noe ennå.»

«Hvorfor ikke?» Stemmen var harde, skurrende strupelyder. «Du har tenkt å mykne meg, ikke sant? Gjør ikke Aes Sedaiene det med menn som kan styre Kraften? Forandre dem så de ikke lenger kan det? Gjøre dem trygge? Thom sa at menn dør etter at de er blitt myknet, fordi de ikke lenger har lyst til å leve. Hvorfor sier du ikke noe om å ta meg med til Tar Valon for å mykne meg?»

«Du er ta’veren,» svarte Moiraine. «Kanskje Mønsteret ikke er ferdig med deg.»

Rand satte seg opp. «I drømmene sa Ba’alzamon at Tar Valon og Amyrlins Trone ville forsøke å bruke meg. Han ramset opp navn, og nå husker jeg dem. Raolin Myrkbane og Guaire Amalasan. Yurian Steinbue. Davian. Logain.» Det siste navnet var vanskeligst å få frem. Nynaeve bleknet og Egwene gispet, men han fortsatte sint. «Hver eneste av dem er en uekte Drage. Prøv ikke å nekte for det. Vel, jeg har ikke tenkt å bli brukt. Jeg er ikke et verktøy du kan slenge på søppeldyngen når det er utslitt.»

«Et verktøy som er laget til et formål, blir ikke nedverdiget av å bli brukt til det formålet.» Moiraines stemme var like hard som hans. «Men en mann som tror på Alle Løgners Far, nedverdiger seg selv. Du sier at du ikke vil bli brukt, og så lar du Den Mørkeste bestemme din vei som en hund blir sendt etter en kanin av sin herre.»

Han knyttet nevene og vendte ansiktet bort. Det lignet for mye på det Ba’alzamon hadde sagt. «Jeg er ingens hund. Hører du meg? Ingens hund!»

Loial og de andre dukket opp i buen, og Rand kom seg på beina med et blikk på Moiraine.

«De får ikke vite noe,» sa Moiraine, «før Mønsteret vil det.»

Så kom vennene nærmere. Lan kom først. Han så like hard ut som før, men litt medtatt. Han hadde en av Nynaeves bandasjer rundt tinningene, og beveget seg stiv i ryggen. Bak ham bar Loial en stor gullkiste som var kunstferdig utskåret og siselert med sølv. Bare en Ogur kunne ha løftet den uten hjelp. Perrin holdt armene rundt en stor rull med hvitt stoff, og Matt hadde noe som lignet potteskår i hendene.

«Så du er i live likevel.» Matt lo. Ansiktet mørknet, og han gjorde et kast med hodet mot Moiraine. «Hun ville ikke la oss se etter deg. Hun sa vi måtte finne ut hva som skjulte seg i Øyet. Jeg ville ha gått uansett, men Nynaeve og Egwene holdt med henne og kastet meg nesten inn gjennom buen.»

«Du er her nå,» sa Perrin, «og det ser ikke ut som du har fått så altfor mye juling.» Øynene glødet ikke, men regnbuehinnene var helt gule. «Det er det viktigste. Du er her, og vi er ferdige med det vi kom for, hva det nå var. Moiraine Sedai sier at vi er ferdige og kan dra. Hjem, Rand. Må Lyset brenne meg, men nå vil jeg gjerne hjem.»

«Godt å se deg i live, sauegjeter,» sa Lan barskt. «Jeg ser at du tok vare på sverdet ditt. Nå kommer du kanskje til å lære deg å bruke det.» Ordene varmet Rands hjerte. Lan visste hva som hadde skjedd, men han hadde ikke forandret seg, i hvert fall ikke på overflaten. Rand tenkte at kanskje ingenting hadde forandret seg inni Lan heller.

«Jeg må si,» sa Loial og satte kisten ned, «at det har vist seg å være mer interessant å reise sammen med en ta’veren enn jeg hadde ventet.» Det rykket kraftig i ørene. «Hvis det blir enda mer interessant, drar jeg øyeblikkelig tilbake til Shangtais lønnhage, tilstår alt for Gamle Haman og forlater aldri bøkene mine igjen.» Plutselig smilte Oguren, og den brede munnen delte ansiktet i to. «Det er så godt å se deg, Rand al’Thor. Vokteren er den eneste av disse tre som bryr seg om bøker, og han vil ikke snakke. Hva skjedde med deg? Vi løp av gårde og gjemte oss i skogen til Moiraine Sedai sendte Lan for å finne oss, men hun ville ikke la oss lete etter deg. Hvorfor var du borte så lenge, Rand?»

«Jeg løp og løp,» sa han sakte, «til jeg falt utfor en skråning og slo hodet mot en stein. Jeg tror jeg må ha truffet hver eneste stein på veien ned.» Det ville forklare skrammene. Han prøvde å holde et øye med Aes Sedaien, Nynaeve og Egwene, men ansiktsuttrykkene deres forandret seg ikke. «Da jeg kom til meg selv, visste jeg ikke hvor jeg var, men til slutt kom jeg meg vaklende tilbake hit. Jeg tror Aginor er død, brent opp. Jeg fant litt aske og en bit av kappen hans.»

Løgnene klang hult i ørene hans. Han forsto ikke hvorfor de ikke lo foraktelig og forlangte å få vite sannheten, men vennene nikket og godtok det, og laget noen medfølende lyder før de samlet seg om Aes Sedaien for å vise henne hva de hadde funnet.

«Hjelp meg opp,» sa Moiraine. Nynaeve og Egwene løftet henne til hun satt oppreist, og selv da måtte de støtte henne.

«Hvordan kunne disse tingene være inni øyet,» spurte Matt, «uten å bli ødelagt som den steinen?»

«De ble ikke plassert der for å bli ødelagt,» sa Aes Sedaien kort og stanset spørsmålene ved å rynke pannen, mens hun tok de skinnende svarte og hvite potteskårene fra Matt.