Verdens Øye

Og det skjedde i de dager, som det hadde skjedd før og ville skje igjen, at Mørket lå tungt over landet og knuget menneskers hjerter, og grønne vekster visnet, og håpet døde. Og mennesker ropte ut til Skaperen: O Himmelens Lys, Verdens Lys, la Den Utpekte bli født av fjellet, i overensstemmelse med profetiene, som han har blitt i forgangne aldre og som han vil bli i kommende aldre. La Morgengryets Prins synge til landet så grønne vekster vokser frem og dalene byr oss sine lam. La Demringens Herre beskytte oss mot Mørket med sin arm, la rettferdighetens sverd beskytte oss. La Dragen atter ri på tidens vinder.

(fra Charal Drianaan te Calamon,

Dragens Syklus.Forfatter ukjent, Den Fjerde Alder)

KAPITTEL 1

En øde vei

Tidshjulet dreier, aldre kommer og går, etterlater minner, minner blir legender, legender svinner hen i myter, og selv mytene er for lengst glemt når Alderen som var opphavet, igjen ruller frem. I en Alder, av noen kalt Den Tredje Alder, en Fremtidens Alder, en Svunnen Alder, reiste det seg en vind i Tåkefjellene. Vinden var ikke begynnelsen. Det finnes ingen begynnelse og ingen slutt når Tidshjulet dreier. Men det var en begynnelse.

Vinden ble født under de evige tåkekronene som ga fjellene navn. Den blåste østover, over Sandhøydene, som en gang hadde vært stranden til et vidstrakt hav, en gang før Ødeleggelsen Av Verden. Ned langs Tvillingelvene pisket vinden, inn i villnisset ved Vestskog, langs den ujevne Steinbruddsveien, hvor den ulte rundt to menn med hest og kjerre. Selv om våren skulle ha kommet for en god måned siden, førte vinden med seg et iskaldt drag, som om den snarere kunne bringe snø med seg.

Vindgufs presset Rand al’Thors kappe mot ryggen, pisket den jordfargede ulla rundt beina og lot deretter stoffet flagre bak ham. Han ønsket at kappen hadde vært tyngre, eller at han hadde tatt på seg en ekstra skjorte. Halvparten av gangene han forsøkte å dra kappen tettere om seg, hektet stoffet seg fast i koggeret som dinglet ved hoften. Å holde i kappen med en hånd hjalp lite uansett; i den andre bar han buen med en pil på strengen, klar til å spennes.

Idet et ekstra kraftig kast dro kappen ut av neven, kikket han på faren over ryggen på den raggete, brune hoppen. Han følte seg en smule forlegen over å måtte forsikre seg om at Tam fremdeles var der, men det var en sånn dag. Vinden ulte når den kastet på seg, men ellers knuget stillheten landet. Den myke knirkingen i akselen lød høy. Ingen fugler kvitret i skogen, ingen ekorn skvaldret fra greinene. Egentlig hadde han ikke ventet det, ikke denne våren.

Bare trær som beholdt løv eller barnåler gjennom vinteren, hadde noe grønt rundt seg. Fjorårets klunger bredte brune nett over steinete fremspring under trærne. Blant ugresset fantes mest brennesler, resten var vekster som hadde torner eller borrer, eller stinkplanter som etterlot seg en ram eim på en støvel som uforvarende moste dem. Spredte hvite snøflekker lå på bakken der tette treklynger hadde skygget for solen. Der hvor sollyset ikke nådde frem, fantes hverken næring eller varme. Den bleke solen sto over trærne mot øst, men lyset var kaldt og dunkelt, som om det var blandet med skygger. Det var en ubehagelig morgen, som skapt for ubehagelige tanker.

Uvilkårlig rørte han styrefjærene på pilen. Buen var klar til å bli spent i én jevn bevegelse, slik Tam hadde lært ham. Vinteren hadde vært ille nok på gården, verre enn selv de eldste husket, men den måtte ha vært enda verre i fjellene, om man skulle dømme etter antallet ulver som hadde trukket ned mot Tvillingelvene. Ulvene angrep sauekveene og gnagde seg inn i fjøs og staller for å få tak i kuer og hester. Bjørn hadde også vært etter sauene, selv der hvor man ikke hadde sett bjørn på årevis. Det var ikke lenger trygt å være ute etter mørkets frembrudd. Mennesker var bytte like ofte som sauer, og ikke bare etter at solen hadde gått ned.