Verdens Øye

Med ett forsto Rand hva som hadde forundret ham med rytteren, bortsett fra det at han i det hele tatt hadde dukket opp. Vinden som rev og slet i Tam og ham, hadde ikke så mye som løftet på en flik av den svarte kappen. Munnen ble plutselig tørr. Han måtte ha innbilt seg det. Faren hadde rett: Dette var en morgen som pirret en manns fantasi. Likevel trodde han ikke det. Men hvordan kunne han fortelle faren at en mann som tilsynelatende forsvant i løse luften, hadde en kappe som vinden ikke rørte?

Med en bekymret mine myste han inn i skogen rundt dem; den virket forandret. Nesten fra han lærte å gå, hadde han løpt fritt omkring i den skogen. Han hadde lært å svømme i kulpene og bekkene i Vannskog, bak de siste gårdene øst for Emondsmark. Han hadde utforsket Sandhøydene – noe mange som bodde ved Tvillingelvene sa brakte ulykke – og en gang hadde han vandret helt inn til foten av Tåkefjellene, han og to venner, Matt Cauthon og Perrin Aybara. Det var lenger bort enn de fleste emondsmarkinger noensinne dro. For de fleste var en tur til den neste landsbyen, opp til Vakthøyden eller ned til Devens Ritt en stor begivenhet. Han hadde ikke funnet et eneste sted som skremte ham. Men i dag var Vestskog ikke som han husket. En mann som kunne forsvinne så plutselig, kunne dukke opp igjen like plutselig, kanskje til og med ved siden av dem.

«Nei, far, det er ikke nødvendig.» Da Tam overrasket stoppet, skjulte Rand rødmingen ved å nappe i hetten på kappen. «Du har nok rett. Ingen vits i å se etter noe som ikke er der, ikke når vi kan nytte tiden til å nå landsbyen og slippe unna vinden.»

«Jeg kunne trenge en pipe,» sa Tam sakte, «og et krus øl inne i varmen.» Han smilte bredt. «Og jeg regner med at du er ivrig etter å treffe Egwene.»

Rand greide å smile blekt. Av alle ting han ønsket å tenke på akkurat da, var borgermesterens datter langt nede på listen. Han ønsket ikke å bli enda mer forvirret. Det siste året hadde hun gjort ham stadig mer rastløs når de var sammen. Det verste var at hun ikke så ut til å merke det selv. Nei, han ønsket absolutt ikke å tenke på Egwene nå.

Han håpet at faren ikke hadde merket at han var redd, men Tam sa: «Husk flammen, gutt, og tomheten.»

Det var en underlig ting Tam hadde lært ham. Å konsentrere seg om en enslig flamme og mate den med alle slags følelser – frykt, hat, sinne – til tankene var tomme. Bli ett med tomheten, sa Tam, og du kan gjøre alt. Ingen andre i Emondsmark snakket på den måten. Men Tam vant tevlingen for bueskyttere hver eneste Bel Tine med sin flamme og sin tomhet. Rand trodde han selv hadde muligheten til å plassere seg i år, hvis han bare kunne holde på tomheten. Siden Tam nevnte dette nå, måtte han ha merket noe, men han sa ikke mer.

Tam hyppet Bela i gang, og de fortsatte reisen. Den eldre mannen langet ut som om intet ubehagelig hadde skjedd, eller kunne skje. Rand ønsket at han kunne være som faren. Han forsøkte å hente frem tomheten i tankene, men den løste seg opp i bilder av en svartkledd rytter.

Han ønsket å tro at Tam hadde rett, at rytteren bare hadde vært innbilning, men han mintes hatet for godt. Det hadde vært noen der. Og denne noen ønsket å skade ham. Han sluttet ikke å se seg tilbake før han var omgitt av de spisse halmtakene ved Emondsmark.

Landsbyen lå nær Vestskog, som gradvis ble mer glissen helt til de siste trærne som sto inntil de solide bindingsverkshusene. Landet hellet forsiktig mot øst. Det fantes enkelte lunder her og der, men ellers var den andre siden av landsbyen et lappeteppe av gårder og jorder og gressganger helt frem til Vannskog og vrimmelen av bekker og tjern. Landet vestover var like fruktbart, og gressgangene grønne de fleste årene, men i Vestskog fantes bare et fåtall gårder. Og selv de svant inn til ingen når man nærmet seg Sandhøydene, for ikke å snakke om ved foten av Tåkefjellet, som reiste seg over tretoppene i Vestskog, fjernt, men likevel fullt synlig fra Emondsmark. Noen mente landet var altfor steinete, som om det ikke ynglet av stein i Tvillingelvene, mens andre sa det var et land med dårlig lykke. Et fåtall mumlet at det ikke var noen mening i å bo nærmere fjellet enn man måtte. Hva grunnen enn var: Bare de mest hardføre ryddet jord i Vestskog.

Småunger og hunder jaget rundt kjerra i huiende svermer da de passerte de første husrekkene. Bela trasket tålmodig videre, upåvirket av de hylende smårollingene som tumlet seg og lekte sisten og rullet tønnebånd under mulen hennes. De siste månedene hadde det vært lite lek og latter blant barna. Selv når været kunne tillate dem å være ute, hadde frykten for ulvene holdt dem inne. Det virket som om den forestående Bel Tine hadde lært dem å leke igjen.