Verdens Øye

«Vel,» snøftet Thom der han sto ved siden av døren. «Så er iallfall det gjort.»

«Siden alle er her,» sa Lan og forlot ildstedet for å fylle en av sølvkoppene med vin, «vil du kanskje endelig ta imot dette.» Han bød Nynaeve koppen; hun kikket mistenksomt på den. «Det er ingen grunn til å være redd,» sa han tålmodig. «Du så selv at vertshusholderen kom med vinen, og ingen av oss har hatt mulighet til å putte noe i den. Det er helt trygt.»

Den Kloke knep munnen sammen ved ordet redd, men hun tok koppen og mumlet: «Tusen takk.»

«Jeg er interessert,» sa han, «i å vite hvordan du fant oss.»

«Det er jeg også.» Moiraine lente seg oppmerksomt frem. «Kanskje du er villig til å snakke nå da du har fått Egwene og guttene brakt til deg?»

Nynaeve nippet til vinen før hun svarte Aes Sedaien: «Dere kunne ikke ha dratt til noen andre steder enn til Baerlon. Men for å være på den sikre siden fulgte jeg sporene deres. Sannelig krysset dere frem og tilbake så det holdt. Men jeg antar at dere ikke ville risikere å møte skikkelige folk.»

«Du… fulgte sporene våre?» spurte Lan. Det var første gang Rand hadde sett ham virkelig forbauset. «Jeg begynner visst å bli uforsiktig.»

«Dere etterlot svært få spor, men jeg kan følge spor like godt som noen mann i Tvillingelvene, kanskje bortsett fra Tam al’Thor.» Hun nølte før hun la til: «Til min far døde, tok han meg med på jakt, og han lærte meg alt han ville ha lært sønnene han ikke fikk.» Hun så utfordrende på Lan, men han nikket bare anerkjennende.

«Hvis du kan følge et spor jeg har forsøkt å skjule, fikk du god opplæring. Det er få som kan det, selv i Grenselandene.»

Brått stakk Nynaeve ansiktet nesten ned i koppen. Rand sperret opp øynene. Hun rødmet. Nynaeve viste seg aldri ute av fatning. Sint kunne hun være og ofte fornærmet, men aldri i ubalanse. Nå var det ingen tvil om at hun var rød i ansiktet, og det forsøkte hun å skjule i vinen.

«Kanskje du endelig,» sa Moiraine stille, «vil svare på noen av mine spørsmål. Jeg har svart villig vekk på dine.»

«Med en haug fortellinger som passer bedre for en barde,» svarte Nynaeve. «Det eneste sikre er at fire unge mennesker er blitt ført bort av en Aes Sedai, og bare Lyset vet hvorfor.»

«Du er blitt fortalt at det ikke er kjent her,» sa Lan skarpt. «Du må lære deg å vokte tungen din.»

«Hvorfor skulle jeg det?» forlangte Nynaeve å få vite. «Hvorfor skulle jeg hjelpe til med å skjule dere, eller det dere er? Jeg er kommet for å ta Egwene og guttene med tilbake til Emondsmark, ikke for å hjelpe dere med å bortføre dem.»

Thom brøt inn med forakt i stemmen: «Hvis du vil at de skal se landsbyen igjen – du også, for den saks skyld – bør du være mer forsiktig. Det finnes folk i Baerlon som ville drepe henne» – han nikket mot Moiraine – «fordi hun er det hun er. Ham også.» Han pekte på Lan. Så beveget han seg brått bort til dem og la nevene på bordet. Han raget over Nynaeve, og de lange bartene og buskete brynene virket med ett truende.

Hun sperret opp øynene og lente seg bakover, bort fra ham, så rettet hun ryggen trassig. Det virket ikke som om Thom merket noe; ufortrødent fortsatte han med illevarslende myk stemme: «De ville myldre som morderiske maur over dette vertshuset hvis de bare hørte et rykte, en hvisking. Så sterkt er hatet deres og deres ønske om å drepe eller fange de som er som disse to. Og Egwene? Og guttene? Du? Dere er alle sett sammen med dem, og det er nok for hvitekappene. Du ville ikke like måten de stiller spørsmål på, især ikke når Det Hvite Tårnet er involvert. Forhørerne til hvitekappene tror at du er skyldig før de begynner, og de har bare én dom for den slags skyld. De bryr seg ikke om å finne sannheten; den kjenner de på forhånd. Alt de er ute etter med de varme jernene og tengene, er en tilståelse. Best du husker at noen hemmeligheter er for farlige til å nevnes høyt, selv når du tror du vet hvem som lytter.» Han rettet seg opp og mumlet: «Det virker som jeg har sagt det ofte til folk i den senere tid.»

«Vel talt, barde,» sa Lan. Vokteren hadde det vurderende blikket i øynene igjen. «Jeg er overrasket over at du er så bekymret.»

Thom trakk på skuldrene. «Det er kjent at også jeg kom sammen med dere. Jeg liker ikke tanken på en Forhører med glødende jern som ber meg angre mine synder og vandre i Lyset.»

«Det,» sa Nynaeve skarpt, «er bare enda en god grunn for at de skal bli med meg tilbake i morgen tidlig. Eller i ettermiddag. Jo før vi kommer oss bort fra dere og på vei tilbake til Emondsmark, jo bedre.»