Verdens Øye

«Vi kan ikke,» sa Rand og var glad for at vennene begynte å snakke samtidig. På det viset måtte Nynaeve fordele blikket sitt på alle; og selv da sparte hun ikke noen. Men han hadde snakket først, og de andre tidde og så på ham. Selv Moiraine lente seg tilbake og så på ham over sammenpressede fingertupper. Med en kraftanstrengelse møtte han Den Klokes øyne. «Hvis vi drar tilbake til Emondsmark, vil Trollokene også vende tilbake. De er… på jakt etter oss. Jeg vet ikke hvorfor, men de er det. Kanskje vi kan finne ut hvorfor i Tar Valon. Kanskje vi kan finne ut hvordan vi kan stoppe det. Det er den eneste måten.»

Nynaeve løftet hendene. «Du høres akkurat ut som Tam. Han fikk dem til å bære seg til landsbymøtet og forsøkte å overtale alle. Han hadde allerede forsøkt med Landsbyrådet. Bare Lyset vet hvordan din … madam Alys» – hun la en vognlast forakt i ordet – «greide å lure ham til å tro på henne. Han pleier å ha en smule vett, mer enn de fleste menn. Uansett er rådet en gjeng tullinger mesteparten av tiden, men ikke tullete nok til det, og det var heller ingen andre. De var alle enige i at dere måtte finnes. Så ville Tam være den som dro etter dere, og det selv om han ikke kunne stå på beina. Tåpelighet må ligge til familien din.»

Matt kremtet før han mumlet: «Hva med min pappa? Hva sa han?»

«Han var redd for at du skulle prøve noen av knepene dine på utlendingene og få skallen dunket inn. Han virket mer redd for det enn for … madam Alys her. Men så har han aldri vært særlig mye smartere enn deg.»

Matt virket usikker på hvordan dette skulle oppfattes eller hva han skulle svare, om han i det hele tatt burde svare.

«Jeg regner med,» begynte Perrin nølende, «jeg mener, mester Luhhan var vel heller ikke videre begeistret over at jeg dro?»

«Hadde du ventet han skulle være det?» Nynaeve ristet på hodet i avsky og så på Egwene. «Kanskje jeg ikke skulle blitt overrasket over slikt toskeskap fra dere tre, men jeg trodde andre hadde bedre dømmekraft.»

Egwene lente seg tilbake så hun var skjermet av Perrin. «Jeg la igjen et brev,» sa hun forsagt. Hun dro i hetten, som om hun var redd for at det uflettede håret skulle synes. «Jeg forklarte alt.» Nynaeves ansikt mørknet.

Rand sukket. Den Kloke var på nippet til å hudflette dem, og det virket som om dette ville bli en førsteklasses hudfletting. Hvis hun bestemte seg i sinne – hvis hun for eksempel sa at hun aktet å ta dem med tilbake til Emondsmark samme hva noen sa – ville hun ikke være til å rokke. Han åpnet munnen.

«Et brev!» begynte Nynaeve, idet Moiraine sa: «Du og jeg har fremdeles noe å snakke sammen om.»

Hvis Rand kunne ha stoppet, ville han gjort det, men ordene rant ut som om en sluse var åpnet. «Alt dette er vel og bra, men det forandrer ikke noe. Vi kan ikke vende tilbake. Vi må fortsette.» Han snakket saktere mot slutten, og stemmen sank til en hvisking da han avsluttet. Både Den Kloke og Aes Sedaien så på ham. Det var det blikket han fikk hvis han kom over kvinner som snakket sammen om ting som angikk Kvinnenes Krets, det blikket som sa at han hadde tråkket inn på enemerker hvor han ikke hørte til. Han lente seg tilbake og ønsket han var et annet sted.

«Du er Den Kloke,» sa Moiraine, «du må tro at de er tryggere hos meg enn de ville være i Tvillingelvene.»

«Tryggere!» Nynaeve ristet avvisende på hodet. «Det var du som brakte dem hit, her hvor hvitekappene er. De samme hvitekappene som, hvis jeg skal tro barden, kan skade dem på grunn av deg. Forklar meg hvordan de er tryggere, Aes Sedai.»

«Det er mange farer jeg ikke kan beskytte dem mot,» sa Moiraine, «like lite som du kan beskytte dem mot å bli truffet av lyn på veien hjem. Men det er ikke lyn de må frykte, ikke hvitekapper engang. Det er Den Mørkeste og lakeiene hans. Mot slikt kan jeg beskytte dem. Å røre ved Den Sanne Kilden, å røre ved saidar

, gir meg, som enhver Aes Sedai, den beskyttelsen.» Nynaeve strammet munnen skeptisk. Moiraines lepper strammet seg også, av raseri, men hun fortsatte, og stemmen var hard og tålmodigheten på bristepunktet. «Selv de stakkars mennene som en kort stund styrer Kraften, oppnår såpass, selv om det noen ganger beskytter å røre saidin, og noen ganger gjør smitten dem mer sårbare. Men jeg, eller enhver annen Aes Sedai, kan utvide beskyttelsen til dem som er rundt meg. Ingen Skygger kan skade dem hvis de er så nær meg som du er nå. Ingen Trollok kan komme innenfor rekkevidde uten at Lan enser ondskapen. Kan du tilby dem bare halvparten så mye hvis de vender tilbake til Emondsmark med deg?»

«Du dikter opp farer,» sa Nynaeve. «Vi har et ordtak i Tvillingelvene: Det er det samme om ulven vinner over bjørnen eller bjørnen vinner over ulven, kaninen taper alltid. Ta tevlingen din et annet sted og la oss i Emondsmark være i fred.»

«Egwene,» sa Moiraine etter et øyeblikk, «ta med deg de andre og la Den Kloke være alene med meg litt.» Ansiktet hennes var uttrykksløst. Ved bordet akslet Nynaeve seg som om hun gjorde seg klar til en brytekamp.