Verdens Øye

«Man kunne si at Det Hvite Tårnet drepte dem. Man kunne si det.» Thom knep leppene sammen et øyeblikk, så ristet han på hodet. «Men brukt… ? Nei, det skjønner jeg ikke. Lyset vet at Amyrlins Trone lager nok av intriger, men jeg kan ikke tenke meg det.»

Matt skalv. «Han sa så mange ting. Syke ting. Alt det om Lews Therin Frendedreper og Artur Haukevinge. Og Verdensøyet. Hva i Lysets navn skal det bety?»

«En legende,» sa barden sakte. «Kanskje. En like stor legende som Valeres Horn, i det minste i Grenselandene. Der oppe jakter unge menn på Verdensøyet på samme måte som unge menn fra Illian jakter på Hornet. Kanskje en legende.»

«Hva skal vi gjøre, Thom?» sa Rand. «Bør vi fortelle det til henne? Jeg vil ikke ha flere slike drømmer. Kanskje hun kan gjøre noe.»

«Kanskje vi ikke ville like det hun gjorde,» knurret Matt.

Thom gransket dem mens han overveide alternativene og gned seg over barten med en fingerknoke. «Jeg råder dere til å tie,» sa han til slutt. «Ikke fortell det til noen, i hvert fall ikke foreløpig. Dere kan alltids ombestemme dere hvis dere må, men straks det er sagt, er det gjort, og da er dere knyttet enda tettere til… til henne.» Med ett rettet han ryggen. «Den andre gutten! Dere sier at han hadde den samme drømmen? Har han vett nok til å holde munn?»

«Jeg tror det,» sa Rand, samtidig som Matt sa: «Vi var på vei til vertshuset for å advare ham.»

«Må Lyset sørge for at vi ikke er for sent ute!» Kappen dasket om anklene og lappene flagret i vinden da Thom skred ut av smuget. Han kikket seg tilbake over skulderen uten å stoppe: «Vel? Er støvlene deres naglet til bakken?»

Rand og Matt fortet seg etter ham, men han ventet ikke på at de skulle ta ham igjen. Denne gangen stoppet han ikke for folk som kikket på kappen, heller ikke for dem som hilste på ham som barde. Han banet seg vei som om gatene lå øde. Rand og Matt småløp bak ham for å holde følge. De nådde frem til Løven og Kronhjorten på kortere tid enn Rand hadde ventet.

Da de var på vei inn, kom Perrin farende ut. Han forsøkte å kaste kappen over skulderen mens han løp og snublet nesten da han prøvde å unngå å løpe rett på dem. «Jeg var på vei for å lete etter dere to,» peste han da han hadde gjenvunnet balansen.

Rand grep ham i armen. «Har du fortalt noen andre om drømmen?»

«Si at du ikke har gjort det,» forlangte Matt.

«Det er svært viktig,» sa Thom.

Perrin så forvirret på dem. «Nei, jeg har ikke det. Jeg kom meg ut av sengen for mindre enn en time siden.» Han sank sammen i skuldrene. «Jeg har fått hodepine av å forsøke å ikke tenke på det, langt mindre snakke om det. Hvorfor har dere fortalt det til ham?» Han nikket mot barden.

«Vi måtte snakke med noen for ikke å bli gale,» sa Rand.

«Jeg skal forklare senere,» sa Thom, med et megetsigende blikk på folk som spaserte inn og ut av Løven og Kronhjorten.

«Det er i orden,» sa Perrin sakte og så fremdeles forvirret ut. Med ett slo han seg for pannen. «Dere fikk meg nesten til å glemme hvorfor jeg skulle lete etter dere, ikke det at jeg absolutt vil huske på det. Nynaeve er der inne.»

«Blod og aske!» bjeffet Matt. «Hvordan kom hun seg hit? Moiraine … Ferjen …»

Perrin fnøs. «Du tror vel ikke en bagatell som en sunken ferje stopper henne? Hun snuste seg frem til Tårnhøi – jeg vet ikke hvordan han kom seg tilbake over elva – men hun sa at han gjemte seg på soverommet og ikke ville nærme seg elva. Uansett presset hun ham til å finne en båt som var stor nok til henne og hesten, slik at han kunne ro henne over. Han selv. Hun ga ham bare tid til å finne en draer som kunne hjelpe til å ro med et ekstra sett årer.»

«Lys!» hvisket Matt.

«Hva gjør hun her?» ville Rand vite. Matt og Perrin så foraktelig på ham.

«Hun kom etter oss,» sa Perrin. «Hun er hos … hos madam Alys nå, og det er så kaldt at det kan begynne å snø der inne.»

«Kunne vi ikke bare gå et annet sted en stund?» spurte Matt. «Pappa sier at det bare er tomsinger som stikker hånden i et hvepsebol hvis de ikke absolutt må.»

Rand avbrøt dem. «Hun kan ikke tvinge oss til å dra tilbake. Vinternatt burde være nok til at hun skjønner det. Hvis ikke må vi bare få henne til å forstå det.»

Matts øyebryn hevet seg høyere for hvert ord, og da Rand var ferdig, plystret han lavt. «Har du noengang forsøkt å få Nynaeve til å forstå noe hun ikke vil forstå? Det har jeg. Jeg stemmer for at vi holder oss unna til i kveld, og så sniker vi oss inn.»

«Fra det jeg har sett av den unge kvinnen,» sa Thom, «tror jeg ikke hun gir seg før hun har sagt alt hun har på hjertet. Hvis hun ikke får sagt det snart, er det mulig hun ikke gir seg før hun har tiltrukket seg en oppmerksomhet ingen av oss ønsker.»

Det fikk dem til å holde opp. De kikket på hverandre, trakk pusten dypt og marsjerte inn som om de skulle møte Trolloker.

KAPITTEL 16

Den Kloke