Verdens Øye

Rand klødde seg i hodet og lurte på hva han skulle si. Matt hadde litt av et rykte i landsbyen. Det var ikke mange som hadde sluppet unna narrestrekene hans. Nå dukket navnet hans opp bare en klessnor røk eller en løs salgjord sendte en bonde i bakken. Matt behøvde ikke engang befinne seg i nærheten. Hans støtte kunne skade mer enn hjelpe.

Etter et øyeblikk sa Rand: «Din far ville tro at du hadde fått meg til å dikte det opp. Og min far, han …» Han kikket over kjerra, mot Tam og Bran og Cenn, og oppdaget at han stirret rett inn i farens øyne. Borgermesteren belærte fremdeles Cenn, som hørte etter i furten taushet.

«God morgen, Mattrim,» sa Tam muntert og løftet en tønne opp på kanten av kjerra. «Jeg ser du har kommet for å hjelpe Rand med å lesse av sideren. Flink gutt.»

Matt kom seg på beina og begynte å rygge. «God morgen til deg, mester al’Thor. Og til deg, mester al’Vere. Og mester Buie. Måtte Lyset skinne på dere. Pappa sendte meg for å –»

«Det gjorde han sikkert,» sa Tam. «Og siden du er en gutt som utfører dine plikter med det samme, er du sikkert allerede ferdig. Vel, jo raskere dere to får sideren ned i kjelleren, jo raskere kan dere gå og se på barden.»

«Barden!» utbrøt Matt og bråstoppet, samtidig som Rand spurte: «Når kommer han hit?»

Rand kunne bare huske to barder som hadde kommet til Tvillingelvene, og den ene gangen hadde han vært så liten at han måtte sitte på skuldrene til Tam for å se. Å ha en barde der under Bel Tine, med harpen og fløyten og fortellingene og alt sammen … Emondsmark ville snakke om denne festivalen om ti år, selv om det ikke ble noe fyrverkeri.

«Tåpeligheter,» murret Cenn, men han tidde da han fikk et blikk fra Bran, et blikk med hele vekten av borgermesterens embete bak.

Tam lente seg til kjerra, med brandyfatet som støtte for albuen. «Det er riktig, en barde, og han er allerede her. Ifølge mester al’Vere har han nettopp tatt inn på et rom i vertshuset.»

«Ankom midt på natten, gjorde han.» Vertshusholderen ristet misbilligende på hodet. «Dundret på inngangsdøren til han vekket hele familien. Hadde det ikke vært for festivalen, ville jeg bedt ham sette hesten i stallen selv og sove sammen med den, barde eller ikke. Tenk å komme midt på natten på den måten.»

Rand sperret opp øynene. Ingen fartet utenfor landsbyen om natten, ikke i disse tider, og i hvert fall ikke alene. Taktekkeren mumlet i skjegget, for lavt til at Rand kunne oppfatte mer enn ord som «galning» og «ikke riktig klok».

«Han bruker ikke svart kappe?» spurte Matt med ett.

Bran lo så magen disset. «Svart! Kappen hans er som kappen til enhver barde jeg har sett. Mer lapper enn kappe, og mer fargerik enn du kan tenke deg.»

Rand overrasket seg selv med å le høyt, en latter av ren lettelse. Den fryktinngytende svarte rytteren som barde var en latterlig tanke, men … Flau slo han hånden for munnen.

«Der ser du, Tam,» sa Bran. «Det har vært altfor lite latter her i landsbyen siden vinteren kom. Nå er selv kappen til en barde nok til at vi ler. Bare dét er verdt utgiftene med å få ham hentet fra Baerlon.»

«Si hva du vil,» sa Cenn brått med høy stemme. «Jeg sier likevel at det er tåpelig sløseri med penger. Og dette fyrverkeriet dere har insistert på å bestille.»

«Så det skal bli fyrverkeri,» sa Matt, men Cenn fortsatte uanfektet.

«Det skulle ha kommet for en måned siden med årets første tuskhandler, men det har ikke kommet noen tuskhandler, har det vel? Hva i all verden skal vi gjøre hvis han ikke er her innen i morgen? Utsette festivalen til han kommer? Om han i det hele tatt har det med, da.»

«Cenn» – Tam sukket – «det er like mye tillit i deg som i en ferjemann fra Taren.»

«Hvor er han da? Fortell meg det, al’Thor.»

«Hvorfor fortalte dere det ikke til oss?» spurte Matt krenket. «Hele landsbyen ville hatt det like morsomt med ventingen som med barden. Iallfall nesten. Dere kan jo se hvor opptatt alle har vært bare av ryktet om fyrverkeri.»

«Jeg vet det,» svarte Bran med et sideblikk på taktekkeren. «Og hvis jeg visste med sikkerhet hvordan ryktet oppsto … Hvis jeg for eksempel visste at enkelte hadde klaget høylytt over hvor dyrt det ville bli, når det hele skulle være en hemmelighet…»

Cenn kremtet. «Knoklene mine er for gamle for denne vinden. Hvis dere ikke har noe imot det, går jeg og ser om ikke madam al’Vere vil lunke litt vin til meg så jeg får kulden ut av kroppen. Farvel borgermester. Farvel Al’Thor.» Han var på vei mot inngangen til vertshuset før han hadde snakket ferdig. Bran sukket da døren lukket seg etter ham.

«Av og til tror jeg Nynaeve har rett i… Vel, det er ikke viktig nå. Dere unge karer må tenke dere om et øyeblikk. Alle er oppspilt av tanken på fyrverkeriet, og enda er det bare et rykte. Tenk på hvordan de vil føle det hvis tuskhandleren ikke dukker opp i tide, sånn som de har gledet seg. Og hvis det dårlige været fortsetter, kan ingen vite når han kommer. Og tanken på en barde ville fått dem femti ganger så oppspilt.»