Verdens Øye

En stallgutt smatt forbi dem fra bakdøren, og så dukket Moiraine opp sammen med mester Fitch. Bak dem kom Egwene med en bylt inntullet i sjalet sitt, og Nynaeve. Egwene virket nesten skremt til tårer, men ansiktet til Den Kloke var en maske av kjølig raseri.

«Du må ta dette alvorlig,» sa Moiraine til vertshusholderen. «Du vil helt sikkert få problemer innen det blir morgen. Mørkefrender kanskje, og kanskje det som verre er. Når de kommer, må du straks gjøre det klart at vi ikke er her lenger. Ikke gjør motstand. Bare la dem få vite at vi dro i natt, og da burde de ikke plage deg mer. Det er oss de er ute etter.»

«Ikke vær bekymret,» svarte mester Fitch muntert. «Ikke i det hele tatt. Hvis noen kommer til mitt vertshus for å plage mine gjester… vel, da skal de få høvelig oppvartning fra meg og guttene. Høvelig oppvartning. Og de skal ikke få høre et ord om hvor dere er på vei eller når dere dro, eller om dere har vært her i det hele tatt. Jeg tåler ikke slikt. Ikke et ord skal bli sagt om dere av noen av oss. Ikke et ord!»

«Men –»

«Madam Alys, jeg må virkelig se til hestene hvis dere skal komme av gårde noenlunde standsmessig.» Han gjorde seg fri fra grepet hun hadde om ermet hans, og trasket bortover mot stallene.

Moiraine sukket oppgitt. «For en sta, sta mann. Han vil ikke lytte.»

«Tror du Trolloker kan komme helt hit på jakt etter oss?» spurte Matt.

«Trolloker!» glefset Moiraine. «Selvfølgelig ikke! Det er andre ting å frykte, ikke minst hvordan vi ble funnet.» Hun fortsatte uten å bry seg om at Matt reiste bust. «Skyggeren kan ikke tro at vi blir værende her, nå da vi vet at den har funnet oss, men mester Fitch tar altfor lett på Mørkefrender. Han tror de er ynkelige krek som gjemmer seg i skyggene, men man kan finne Mørkefrender i butikker og gater i hver eneste by, og i de høyeste råd. Kanskje Myrddraalen sender noen av dem for å avsløre planene våre.» Hun snudde seg på hælen og forsvant, tett fulgt av Lan.

Da de begynte å gå ut mot stalltunet, gikk Rand opp på siden av Nynaeve. Hun hadde med seg teppene og saltaskene sine. «Så du blir med oss likevel,» sa han. Min hadde rett.

«Var det noe her nede?» spurte hun stille. «Hun sa at det var –» Hun stoppet brått og så på ham.

«En Skygger,» svarte han. Han var forbauset over at han kunne si det så rolig. «Jeg var alene med den i gangen, og så kom Lan.»

Nynaeve dro kappen over skuldrene mot vinden da de forlot vertshuset. «Kanskje det er noe etter dere. Men jeg kom for å se dere trygt tilbake i Emondsmark, alle sammen, og jeg drar ikke min vei før det er gjort. Jeg lar ikke dere være alene med en som henne.»

De så lys som beveget seg i stallen, hvor stalldrengene salte hestene. «Møyk!» ropte vertshusholderen fra stalldøren hvor han sto sammen med Moiraine. «Lett på liket!» Han snudde seg mot henne igjen. Det virket som han forsøkte å berolige henne snarere enn å høre etter hva hun sa, selv om han gjorde det med ærbødighet og med høflige bukk flettet inn mellom ordrene han ropte til stalldrengene.

Hestene ble ført ut, og stalldrengene knurret stille over hastverk og nattemørke. Rand holdt Egwenes bylt og rakte den til henne da hun satt i salen på Bela. Hun stirret tilbake på ham med store, tårefylte øyne. I det minste tror hun ikke lenger at det er et eventyr.

Han skammet seg så snart han hadde tenkt det. Hun var i fare på grunn av ham og de andre. Det ville være tryggere å ri alene tilbake til Emondsmark enn å fortsette. «Egwene, jeg…»

Ordene døde i munnen hans. Hun var så sta at hun ikke kom til å snu, ikke etter at hun hadde lovet å dra hele veien til Tar Valon. Hva med det Min så? Hun er en del av det. Lys, en del av hva?

«Egwene,» sa han, «jeg beklager. Jeg greier visst ikke å tenke ordentlig lenger.»

Hun bøyde seg ned og grep hånden hans hardt. I lyset fra stallen kunne han tydelig se ansiktet hennes. Hun virket ikke så redd lenger.

Så snart alle satt i salen, insisterte mester Fitch på å følge dem til porten, og stalldrengene lyste opp veien for dem med lykter. Den rundmagete vertshusholderen bukket dem ut med forsikringer om at han ville holde på deres hemmeligheter, og han inviterte dem til å komme tilbake. Da de dro, kikket Møyk etter dem like surt som da de kom.

Det var en kar, tenkte Rand, som ikke ville oppvarte noen, hverken høvelig eller på annet vis. Møyk ville fortelle den første og beste som spurte, nøyaktig hvor de var på vei og alt annet han visste om dem. Et lite stykke nede i gaten så han seg tilbake. En skikkelse sto der med løftet lykt og kikket etter dem. Han trengte ikke se ansiktet for å vite at det var Møyk.