Verdens Øye

Han kikket hele tiden bakover, og var derfor ikke den første til å se det som lå foran. Da han gjorde det, stirret han forvirret. En stor, ujevn masse strakte seg utover til begge sider så langt øyet rakk, for det meste på høyde med trærne som vokste helt inntil, og med noen høyere spir her og der. Ranker og slyngplanter uten blader dekket massen i tykke lag. En klippe? Slyngplantene vil gjøre det lett å klatre, men vi får aldri med oss hestene.

Da de red litt nærmere, så han med ett et tårn. Det var helt tydelig et tårn, ikke en steinformasjon, med en underlig spiss kuppel på toppen. «En by!» sa han. Og en bymur, og spirene var vakttårn over muren. Han ble sittende med åpen munn. Den måtte være ti ganger så stor som Baerlon. Femti ganger så stor.

Matt nikket. «En by,» samtykket han. «Men hva gjør en by som dette midt i en skog?»

«Og uten mennesker,» sa Perrin. Da de så på ham, pekte han mot muren. «Ville folk la slyngplanter gro overalt på den måten der? Dere vet hvordan rankene kan ødelegge en mur. Bare se hvordan den har ramlet sammen.»

Det Rand så, føyde seg inn i hans egne tanker. Det var som Perrin sa. Ved de lave delene av muren lå det nesten overalt hauger av den sammenraste muren, dekket av kratt. Og alle vakttårnene hadde forskjellig høyde.

«Jeg lurer på hvilken by det var,» spekulerte Egwene. «Jeg lurer på hva som skjedde med den. Jeg husker ikke noe fra kartet til pappa.»

«Den ble kalt Aridhol,» sa Moiraine. «Under Trollok-krigene var den en av Manetherens allierte.» Mens hun stirret på de massive murene, virket det som om hun nesten ikke enset de andre, selv ikke Nynaeve, som støttet henne i salen. «Senere døde Aridhol, og dette stedet fikk et nytt navn.»

«Hvilket navn?» spurte Matt.

«Her,» sa Lan. Han tøylet Mandarb foran noe som en gang hadde vært en port, bred nok til at femti mann kunne marsjert side om side gjennom den. Bare de ødelagte vakttårnene med et dekke av slyngplanter var igjen; av portene fantes det ikke spor. «Vi rir inn her.» Trollok-horn skingret i det fjerne. Lan speidet i retning av lyden. Så kikket han på solen som sto halvveis nede over tretoppene i vest. «De har oppdaget at det er et blindspor. Kom, vi må finne ly før mørket faller på.»

«Hvilket navn?» spurte Matt igjen.

Moiraine svarte da de red inn i byen. «Shadar Logoth,» sa hun. «Den blir kalt Shadar Logoth.»

KAPITTEL 19

Skyggers Hvile

Knuste brosteiner knaste under hestehovene da Lan ledet dem inn i byen. Hele byen var knust, etter det Rand kunne se, og forlatt som Perrin hadde sagt. Ikke så mye som en due beveget seg, og ugress, som for det meste var gammelt og dødt, sprengte seg ut mellom sprekker i veggene og brolegningen. Det fantes flere bygninger med sammenrast tak enn hele. Veltede vegger hadde spredt stein og mur ut i gatene. Tårnene sluttet brått og forrevent som splintrede stokker. Store skrothauger med noen få forkrøplede trær i skråningene kunne være rester etter palasser eller hele kvartaler.

Det som sto igjen, var likevel nok til å ta pusten fra Rand. Den største bygningen i Baerlon ville ha forsvunnet i skyggen på nesten alt her. Overalt så han bleke marmorpalasser med enorme kupler. Det virket som om hver bygning hadde minst én kuppel; noen hadde fire eller fem, og alle var formet forskjellig. Lange søyleganger strakte seg hundrevis av skritt mot tårn som syntes å nå helt opp til himmelen. I veikryssene sto en bronsefontene eller alabastspiret til et monument, eller en statue på en pidestall. Selv om fontenene var tørre, de fleste spirene sammenraste og statuene sprukne, var resten så storslagent at han bare kunne måpe.

Og jeg som trodde at Baerlon var en by! Brenne meg, som Thom må ha ledd i skjegget. Moiraine og Lan også.

Han var så opptatt av å stirre at han ble overrasket da Lan plutselig stoppet foran en hvit steinbygning som en gang hadde vært dobbelt så stor som Løven og Kronhjorten i Baerlon. Det var ingenting som kunne fortelle hva den hadde vært den gang byen var levende og storslagen, kanskje til og med vertshus. Bare et tomt skall var igjen av de øverste etasjene – kveldshimmelen var synlig gjennom tomme vindusrammer, både glass og treverk var forsvunnet for lenge siden –men første etasje virket uskadet.

Moiraine, som fremdeles satt med hendene på salknappen, gransket bygningen oppmerksomt før hun nikket. «Dette får holde.»

Lan steg av og løftet ned Aes Sedaien. «Ta hestene med inn,» kommanderte han. «Finn et bakrom vi kan bruke til stall. Kom igjen, gårdsgutter. Dette er ikke landsbytorget.» Han forsvant inn mens han fremdeles bar på Aes Sedaien.

Nynaeve karet seg ned og skyndte seg etter ham, mens hun knuget vesken med urter og salver. Egwene fulgte rett bak henne. De lot ridedyrene stå igjen.