Verdens Øye

«Ta hestene med inn,» mumlet Thom tørt og blåste i bartene. Stiv og støl klatret han ned, masserte korsryggen, sukket tungt og grep Aldiebs tøyler. «Vel?» sa han og løftet et øyebryn mot Rand og vennene.

De skyndte seg å stige ned og samlet sammen resten av ridedyrene. Døråpningen manglet både karmer og dør og var bred nok til å få dyrene igjennom, selv med to i bredden.

Innenfor lå et stort rom, like bredt som bygningen, med skitne fliser på gulvet og noen fillete veggtepper som var bleknet til en matt brunfarge. Det så ut som de ville ramle sammen bare noen rørte ved dem. Det var alt. Lan hadde laget plass i det nærmeste hjørnet til Moiraine med hennes og sin egen kappe. Nynaeve mumlet noe om støv, men hun knelte ved siden av Aes Sedaien og rotet i vesken, som Egwene holdt åpen.

«Det kan nok hende at jeg ikke liker henne, det er sant,» sa Nynaeve til Vokteren da Rand, som hadde med seg Bela og Sky, kom inn bak Thom, «men jeg hjelper alle som trenger det, enten jeg liker dem eller ikke.»

«Det var ingen beskyldning, Kloke. Jeg ba deg bare om å være forsiktig med urtene.»

Hun kikket på ham fra øyekroken. «Faktisk trenger hun urtene mine, og det gjør du også.» Stemmen var syrlig til å begynne med, og ble beskere etter hvert. «Faktisk er det begrenset hvor mye hun kan gjøre, selv med Den Ene Kraften sin, og nå har hun gjort alt hun kan gjøre uten å kollapse. Faktisk kan sverdet ditt ikke hjelpe henne nå, Herre av De Syv Tårn, men det kan urtene mine.»

Moiraine la en hånd på Lans arm. «Ta det med ro, Lan. Hun mener ikke noe vondt med det. Hun vet bare ikke bedre.» Vokteren snøftet hånlig.

Nynaeve sluttet å rote i vesken og så strengt på ham, men det var Moiraine hun henvendte seg til: «Det er mye jeg ikke vet. Hva er det denne gangen?»

«For det første,» svarte Moiraine, «trenger jeg bare litt hvile. For det andre er jeg enig med deg. Dine evner og kunnskaper vil bli nyttigere enn jeg trodde. Hvis du nå hadde noe som kunne hjelpe meg å få sove i en time, og som ikke gjør meg sløv etterpå –?»

«En tynn te av revehale, marisin og –»

Rand gikk glipp av resten da han fulgte Thom inn i et rom bak det første, et rom som var like stort og enda tommere. Her var det bare støv, et tykt lag som ikke var blitt forstyrret før de kom. Det var ikke engang spor etter fugler eller smådyr over gulvet.

Rand begynte å sale av Bela og Sky, Thom tok Aldieb og vallaken sin, og Perrin tok sin hest og Mandarb. Alle unntatt Matt. Han slapp tømmene midt i rommet. Det var to døråpninger der, i tillegg til den de hadde brukt.

«Smug,» forkynte Matt, etter å ha trukket hodet sitt tilbake fra den første. Alle kunne se såpass fra der de sto. Den andre døråpningen var bare et svart rektangel i bakveggen. Matt gikk sakte igjennom, men kom ut igjen mye raskere mens han energisk børstet gammelt spindelvev fra håret. «Ingenting der inne,» sa han, og kikket ut i smuget enda en gang.

«Har du tenkt å ta deg av hesten din?» sa Perrin. Han var allerede ferdig med sin, og løftet salen av Mandarb. Underlig nok hadde han ingen vanskeligheter med den fyrige hingsten, selv om den kikket vaktsomt på ham. «Ingen gjør det for deg.»

Matt kastet et siste blikk på smuget, sukket og gikk bort til hesten sin.

Mens Rand la Belas sal på gulvet, merket han at Matt så nedtrykt ut. Øynene syntes å være tusen fjerdinger borte, og han beveget seg viljeløst.

«Har du det bra, Matt?» sa Rand. Matt løftet salen fra hesten sin og sto med den i nevene. «Matt? Matt!»

Matt skvatt til og mistet nesten salen. «Hva? Åh. Jeg… jeg bare tenkte.»

«Tenkte?» huiet Perrin der han byttet ut Mandarbs bissel med en hestehårsgrime. «Du sov.»

Matt rynket brynene. «Jeg tenkte på … det som skjedde tidligere. På de ordene som jeg…» Alle snudde seg for å se på ham, ikke bare Rand, og han flyttet urolig på seg. «Dere hørte jo hva Moiraine sa. Det er som om en død mann snakket med munnen min. Jeg liker det ikke.» Han skulte bistert da Perrin klukklo.

«Aemons krigsrop, sa hun – ikke sant? Kanskje du er den gjenfødte Aemon. Slik som du alltid snakker om hvor kjedelig det er i Emondsmark, skulle jeg tro du ville likt det – å være en gjenfødt heltekonge.»

«Ikke si det!» Thom trakk pusten dypt; alle stirret på ham. «Det er farlig snakk, tullsnakk. De døde kan gjenfødes eller overta en levende kropp, og det er ikke noe man burde ta lett på.» Thom trakk pusten dypt igjen for å roe seg før han fortsatte. «Det gamle blodet, sa hun. Blodet, ikke en død mann. Jeg har hørt at det kan skje noen ganger. Hørt det, skjønt jeg egentlig aldri trodde… Det var røttene dine, gutt. En linje fra deg til din far til din bestefar, helt tilbake til Manetheren og kanskje enda lenger. Vel, nå vet du at familien din er gammel. Du burde nøye deg med det og være glad til. De fleste vet ikke mer enn at de har en far.»

Noen av oss kan ikke engang være sikre på det, tenkte Rand bittert. Kanskje Den Kloke hadde rett. Lys, jeg håper det.