Verdens Øye

«Dere er ikke alene?» sa Mordeth. Han hadde latt dem løpe forbi ham inn i skattkammeret, men nå fulgte han etter. «Hvem er ellers sammen med dere?»

Matt, som sto med hendene begravd til håndleddene i herligheten foran seg, svarte fraværende: «Moiraine og Lan. Og så er det Nynaeve og Egwene og Thom. Han er en barde. Vi skal til Tar Valon.»

Rand måtte trekke pusten. Stillheten fra Mordeth gjorde at han så på mannen.

Mordeths ansikt fortrakk seg av raseri og frykt. Han flekket tenner. «Tar Valon!» Han hyttet med nevene til dem. «Tar Valon! Dere sa at dere var på vei til denne … denne … Caemlyn. Dere løy for meg!»

«Hvis du fremdeles vil,» sa Perrin til Mordeth, «kan vi komme tilbake i morgen og hjelpe deg.» Omhyggelig la han øksa fra seg på haugen av juvelbesatte begere og smykker. «Hvis du vil.»

«Nei. Det vil si…» Mordeth stønnet og ristet på hodet som om han ikke greide å bestemme seg. «Ta hva dere vil. Bortsett fra… Bortsett fra…»

Med ett forsto Rand hva det var ved mannen som hadde naget ham. De spredte faklene i korridoren hadde gitt hver av dem en ring av skygger, akkurat som faklene i skattkammeret gjorde. Det var bare det at… Han var så rystet at han sa det høyt. «Du har ingen skygge.»

Et beger falt med et smell fra Matts hånd.

Mordeth nikket, og for første gang åpnet de kjøttfulle øyelokkene seg helt. Det velfødde ansiktet virket plutselig magert og sultent. «Så.» Nå sto han rankere og virket høyere. «Det er bestemt.» Med ett var det ikke bare som om det virket sånn. Som en ballong este Mordeth, ansiktet fortrakk seg, hodet presset mot taket og skuldrene dunket i veggene. Han fylte hele enden av rommet og avskar fluktruten. Med hule kinn og tennene blottet i et snerr strakte han ut hender som var store nok til å omslutte et mannshode.

Med et hyl spratt Rand bakover. Da føttene hektet seg fast i en gulllenke, deiset han i gulvet og fikk luften slått ut av lungene. Han strevde for å få igjen pusten og strevde samtidig med å trekke sverdet, for kappen hadde viklet seg rundt hjaltet. Vennenes skrik fylte rommet, og gullfat og drikkekrus skramlet over gulvet. Med ett dirret et forpint skrik i Rands ører.

Nesten hulkende greide han til slutt å puste inn, samtidig som han fikk sverdet klar av balgen. Forsiktig kom han seg på beina. Han lurte på hvem det var av vennene som hadde skreket slik. Perrin stirret storøyd på ham fra den andre siden av rommet, mens han huket seg ned og løftet øksa som om han skulle til å felle et tre. Matt kikket rundt seg fra den andre siden av haugene med skatter og knuget en dolk han hadde snappet til seg.

Noe beveget seg i de mørkeste skyggene, og alle skvatt til. Det var Mordeth som presset knærne mot brystet og krøp sammen så langt inn i hjørnet han kunne komme.

«Han lurte oss,» stønnet Matt. «Det var et knep.»

Mordeth kastet hodet tilbake og ulte, og veggene dirret så støvet drev. «Dere er alle døde!» ropte han. «Alle døde!» Han spratt opp og stupte tvers over rommet.

Rand gapte og mistet nesten sverdet. Idet Mordeth stupte gjennom rommet, strakte han seg ut og ble tynnere, som tråder av røyk. Da han var tynn som en finger, traff han en sprekk i veggen og forsvant inn i den. Et siste skrik hang igjen i rommet; det løste seg sakte opp etter at han var borte.

«Dere er alle døde!»

«La oss komme oss bort herfra,» sa Perrin matt. Han grep hardere om øksa og prøvde å se til alle kanter på én gang. Uten at han merket det ble gullsmykker og edelsteiner spredt omkring under føttene hans.

«Men skatten,» protesterte Matt. «Vi kan

ikke dra fra den nå.»

«Jeg vil ikke ha noe av dette,» sa Perrin og snudde seg fremdeles fra side til side. Han hevet stemmen og ropte til veggene. «Det er din skatt, hører du? Vi vil ikke ha noe av den!»

Rand stirret sint på Matt. «Vil du han skal komme etter oss? Eller har du tenkt å fylle lommene helt til han kommer tilbake med ti til av samme sorten?»

Matt bare pekte på alt gullet og juvelene. Men før han fikk sagt noe, hadde Rand grepet den ene armen og Perrin den andre. De drev ham ut av rommet mens Matt strittet imot og ropte om skatten.

Før de hadde gått ti skritt nedover korridoren, begynte det svake lyset bak dem å bli enda svakere. Faklene i skattkammeret sluknet. Matt sluttet å rope, og de satte opp farten. Den første fakkelen utenfor rommet sluknet, så den neste. Da de nådde vindeltrappen, var det ikke lenger nødvendig å slepe Matt. Alle tre løp med mørket tett etter seg. Selv det stummende mørket i trappen fikk dem bare til å nøle et øyeblikk før de spurtet oppover mens de ropte av sine lungers fulle kraft. De ropte for å skremme alt som måtte stå på lur, ropte for å minne seg selv på at de ennå levde.

De braste ut i hallen over, skled og ramlet på den støvete marmoren, karet seg ut mellom søylene, tumlet ned trappen og landet i en forslått haug ute i gaten.