Verdens Øye

Akterut hadde kaptein Domon en ryddig lugar som de kom frem til ved å klatre ned en kort leider. Der så alt ut til å være på sin rette plass, helt til kappene og frakkene som hang på kroker på baksiden av døren. Lugaren var like bred som skuta. En bred seng var bygd inn i den ene siden, og et kraftig bord på den andre. Det var bare en stol der, med høy rygg og solide armlener. Kapteinen satte seg i stolen og gjorde tegn til at de andre kunne finne seg plass på forskjellige kister og benker som var de eneste andre møblene. Et høyt kremt stanset Matt i å sette seg på sengen.

«Nå,» sa kapteinen da alle hadde satt seg. «Mitt navn er Bayle Domon, kaptein og eier av Sjøsprøyt, som er denne skuta. Dere er hvem, og er på vei hvor her ute midt i ingenting, og jeg skal hvorfor ikke slenge dere over bord for alle problemene dere har gitt meg?»

Rand hadde fremdeles vanskelig for å forstå kaptein Domon. Da han hadde sortert den siste delen av kapteinens raske tale, blunket han forbauset. Slenge oss over bord?

Matt skyndte seg å si: «Vi hadde ikke tenkt å lage bråk for deg. Vi er på vei til Caemlyn, og derfra videre til –»

«Til dit vinden leder oss,» avbrøt Thom glatt. «Det er slik en barde vandrer, som støv i vinden. Jeg er barde, forstår du, Thom Merrilin er navnet.» Han løftet kappen så de mangefargede lappene flagret, som om kapteinen kunne ha oversett dem. «Disse to bondetampene vil gjerne bli mine lærlinger, selv om jeg enda ikke vet om jeg vil ha dem.» Rand så på Matt, som gliste.

«Det er alt sammen vel og bra, mann,» sa kaptein Domon rolig, «men det sier meg mindre enn ingenting. Må hell og lykke snyte meg, men den plassen ligger ikke på en vei til Caemlyn fra noe sted jeg har hørt om.»

«Nå, det er litt av en historie,» sa Thom, og straks begynte han å fortelle den.

Ifølge Thom hadde vinterstormer sperret ham inne i en gruveby i Tåkefjellene på den andre siden av Baerlon. Der hørte han en legende om en skatt fra Trollok-krigene, i de forsvunne ruinene av Aridhol. Og samtidig hadde det laget seg sånn at han tidligere hadde funnet ut hvor Aridhol lå. Det hadde han sett på et kart han hadde fått av en døende venn i Illian, som han hadde reddet livet til en gang for lenge siden, og denne vennen hadde sverget med sitt siste åndedrag at kartet ville gjøre Thom rik, noe Thom ikke trodde før han hørte legenden. Da snøen smeltet, satte han ut med et lite følge som inkluderte de to fremtidige lærlingene. Etter en reise full av strabaser fant de faktisk ruinbyen. Men det viste seg at skatten hadde tilhørt en av Svartefyrstene, og Trollokene var blitt sendt for å hente den tilbake til Shayol Ghul. Nesten alle farer de hadde stått overfor, Trolloker, Myrddraaler, Draghkarer, Mordeth, Mashadar – angrep dem på et eller annet punkt i historien, men slik Thom fortalte det, virket det som alle hadde angrepet ham personlig, og at han hadde taklet brasene med største behendighet. Etter mange heltedåder, spesielt fra Thom, unnslapp de. Men de ble forfulgt av Trolloker og kom fra hverandre i nattemørket. Til slutt fant Thom og hans to følgesvenner et kjærkomment tilfluktssted om bord i kaptein Domons skute.

Da barden var ferdig, gikk det opp for Rand at han hadde sittet med åpen munn en stund, og han lukket den med et lite smell. Da han kikket bort på Matt, stirret vennen på barden med oppspilte øyne.

Kaptein Domon trommet med fingrene på stollenet. «Dette er en fortelling mange folk ikke vil tro. Men Trollokene så jeg selvfølgelig, gjorde jeg ikke?»

«Hvert et ord er sant,» sa Thom uanfektet, «fra en som opplevde det selv.»

«Noe av skatten ble med dere?»

Thom spredte hendene beklagende. «Dessverre. Det lille vi greide å få med oss, la vi på hestene, og de løp løpsk da Trollokene dukket opp. Alt jeg har igjen er fløyten og harpen, noen få kobberstykker, og klærne på kroppen. Men tro meg, du ville ikke ønsket deg noe av den skatten. Den er smittet av Den Mørkeste. Det er best å overlate den til ruinene og Trollokene.»

«Så ingen penger dere har å betale for overfarten. Selv ikke min bror får seile med meg hvis han ingen penger har til å betale overfarten, spesielt om han etter seg har Trolloker som hakker i ripen og kutter opp riggen. Jeg skal hvorfor ikke la dere svømme tilbake hvor dere kom fra, og være kvitt dere?»

«Du ville vel ikke bare sette oss i land?» sa Matt. «Ikke med Trollokene der?»

«Hvem sa noe om land?» svarte Domon tørt. Han gransket dem et øyeblikk, og så la han hendene på bordet. «En rimelig mann er Bayle Domon. Ikke jeg kaster dere over bord hvis jeg kan unngå det. Jeg ser at en av lærlingene dine har et sverd. Et godt sverd trenger jeg, og siden jeg er en fin fyr, dere får overfart til Hvitebro for det.»

Thom åpnet munnen, og Rand sa fort: «Nei!» Tam hadde ikke gitt det til ham for at det skulle handles bort. Han lot hånden gli over hjaltet og berørte bronsehegren. Så lenge han hadde sverdet, var det som om Tam var hos ham.