Verdens Øye

Med besvær greide Rand å se over skulderen og forsto at hellet hadde tatt slutt. En Trollok med ulvesnute balanserte på ripen, stirret ned på ham og holdt opp den splintrede enden av løkkestaven som hadde slått luften ut av Rand. Han anstrengte seg for å nå sverdet, for å bevege seg, for å unnslippe, men de rykkende armene og beina beveget seg bare halvveis som han ville. De slingret og flyttet seg i underlige retninger. Det var som om jernbånd strammet rundt brystet og sølvflekker svømte i øynene. Febrilsk lette han etter en måte å slippe unna på. Det virket som om tiden gikk uendelig langsomt da Trolloken løftet staven for å spidde ham. For Rand var det som om vesenet beveget seg i en drøm. Han så den kraftige armen trekke seg bakover, og følte allerede splintene rive over ryggraden, følte smertene skjære gjennom ham. Han trodde lungene skulle sprenges. Nå dør jeg! Lyset hjelpe meg, nå…! Trollokens arm begynte å bevege seg fremover og drive den splintrede staven nedover. Rand samlet nok luft til å rope: «Nei!»

Med ett krenget skuta. En bom svingte ut fra skyggene og traff Trolloken over brystet. Det knaste i knokler, og så ble vesenet feid over siden.

Et øyeblikk lå Rand stønnende og stirret opp på bommen som svingte frem og tilbake over ham. Nå må hellet mitt være oppbrukt, tenkte han. Det kan ikke være noe igjen etter dette.

Skjelvende kom han seg på beina og plukket opp sverdet. For én gangs skyld holdt han det i begge hender, som Lan hadde lært ham, men det var ikke noe igjen å bruke det på. Gapet av svart vann mellom skuta og bredden økte raskt, og Trollokenes rop forsvant i natten.

Da han stakk sverdet i balgen og sank sammen mot ripen, kom en tettbygd mann i knelang frakk i full fart oppover dekket og så morskt på ham. Skulderlangt hår og skjegg som ikke dekket overleppen, rammet inn et rundt ansikt. Rundt, men ikke mykt. Da bommen slo igjen, spanderte den skjeggete mannen det dystre blikket på den, han grep tak i den, og bommen smalt tørt mot håndflaten.

«Gelb!» brølte han. «Hell og lykke! Er du hvor, Gelb?» Han snakket så fort at ordene fløt sammen og Rand nesten ikke kunne forstå ham. «Ikke på min skute kan du gjemme deg for meg! Få Floran Gelb ut hit!»

En av mannskapet dukket opp med en lanterne, og to andre dyttet en smalfjeset mann inn i lyskretsen. Rand kjente igjen karen som hadde tilbudt ham skuta. Blikket hans flakket til alle kanter uten å møte øynene til den tettbygde mannen. Kapteinen, tenkte Rand. Der en av Rands støvler hadde truffet Gelb i pannen, vokste det frem et blåmerke.

«Ikke var det du som skulle sikre denne bommen, Gelb?» Kapteinen spurte forbausende rolig, men snakket like fort som før.

Gelb virket overrasket. «Men jeg gjorde det. Surret den stramt fast. Jeg innrømmer at jeg er litt treg nå og da, kaptein Domon, men jeg får da gjort ting.»

«Så du er treg, er du? Ikke så treg til å sove. Sove når du skulle holde vakt. Vi kunne ha blitt myrdet, hver en mann, for hele deg.»

«Nei, nei, kaptein. Det var ham.» Gelb pekte på Rand. «Jeg var på vakt, som jeg skulle være, da han snek seg innpå meg og klubbet meg ned.» Han rørte ved blåmerket, skar en grimase og skulte på Rand. «Jeg sloss med ham, men så kom Trollokene. Han er i kompaniskap med dem, kaptein. En Mørkefrende. I kompaniskap med Trollokene.»

«I kompaniskap med min gamle bestemor!» brølte kaptein Domon. «Ikke advarte jeg deg sist, Gelb? Ved Hvitebro hopper du av. Forsvinn fra mine øyne før jeg deg får til å hoppe av nå.» Gelb smatt ut av lanternelyset. Domon åpnet og knyttet nevene mens han stirret på ingenting. «Disse Trollokene gjør jakt på meg. Ikke de vil la meg være i fred. Hvorfor?»

Da Rand kikket over ripen, så han bestyrtet at elvebredden var forsvunnet. To mann bemannet den lange styreåren som stakk ut over akterspeilet, og på hver side var seks lange årer i sving og brakte skuta som en vannbille lenger ut i elva.

«Kaptein,» sa Rand, «vi har venner som er blitt igjen der. Hvis du snur og plukker dem opp, er jeg sikker på at de vil belønne deg.»

Kapteinen vendte det runde ansiktet mot Rand. Da Thom og Matt dukket opp, inkluderte han dem i det uttrykksløse blikket.

«Kaptein,» sa Thom og bukket, «tillat meg å –»

«Dere kommer under dekk,» sa kaptein Domon, «hvor jeg kan se hva slags saker og ting som er skylt om bord. Kom. Må hell og lykke svikte meg, noen må sikre denne horn-forbannede bommen!» Mens mannskapet sprang til for å ta imot bommen, stabbet han mot akterenden. Rand og følgesvennene fulgte etter.