Verdens Øye

Domon ristet på hodet. «Vel, er det nei, så er det nei. Men Bayle Domon gir ingen gratis overfart, ikke engang sin egen mor.»

Motstrebende tømte Rand lommene. Det var ikke mye, bare noen kobberstykker og sølvmynten Moiraine hadde gitt ham. Han holdt den frem for kapteinen. Et øyeblikk senere sukket Matt og gjorde det samme. Thom skulte, men smilet var så raskt på plass igjen at Rand ikke visste om han hadde sett riktig.

Behendig plukket kaptein Domon de to tykke myntene ut av hendene til guttene og fant frem en liten skålvekt og en klirrende pose fra en bronsebeslått kiste bak stolen. Etter å ha veid sølvmyntene omhyggelig slapp han dem ned i posen og ga guttene noen mindre av sølv og kobber. For det meste kobber. «Til Hvitebro,» sa han og noterte sirlig i en skinninnbundet bok.

«Det er dyrt for en kort overfart til Hvitebro,» murret Thom.

«Pluss skade på mitt fartøy,» sa kapteinen rolig. Han la vekten og posen tilbake i kisten og lukket den fornøyd. «Pluss en slant for å lede Trolloker til meg så jeg må seile ned elva midt på natt når grunnene er i kø for å senke meg.»

«Hva med de andre?» spurte Rand. «Kan du hente dem også? Hvis de ikke allerede har nådd elva, gjør de det snart, og de kommer til å se lanternen på masten din.»

Kaptein Domon hevet øyebrynene forbauset. «Du tror en skute står stille, mann? Må hell og lykke stikke meg, vi være en fjerding nedenfor hvor dere kom om bord. Trolloker får karene til å knekke ryggen over årene – Trolloker kjenner de bedre enn de liker – og hjelp de får av strømmen også. Men det betyr ikke noe å bry seg om. Ikke jeg legger til land om min gamle bestemor venter på elvebredden. Jeg kanskje ikke legger til land før Hvitebro. Jeg ble mett på Trolloker i hælene for lenge siden, og flere jeg ikke vil ha.»

Thom lente seg interessert frem. «Har du møtt Trolloker før? I det siste?»

Domon nølte og kikket på Thom med smale øyne, men da han snakket, virket han bare forarget. «Jeg overvintret i Saldaea, mann. Ikke mitt valg, men tidlig frøs elva, og sent gikk isen. De sier du kan se Pestlandet fra det høyeste tårn i Maradon, men min tanke er ikke der. Jeg vært der før. Alltid det er snakk om at Trolloker angriper gårder og slikt. Men denne vinteren gårder brant hver natt. Til tider hele landsbyer. Helt opp til bymurene kom de. Og om det ikke er ille nok, alle sier Den Mørkeste rører på seg, at siste dager er kommet.» Han skalv og klødde seg i hodet, som om tanken fikk det til å klø. «Ikke jeg kan vente med å komme tilbake hvor folk bare tror Trolloker er eventyr, hvor historiene mine er bare en vandrers løgner.»

Rand sluttet å høre etter. Han stirret på den motsatte veggen og tenkte på Egwene og de andre. Det kunne ikke være riktig at han var trygg om bord på Sjøsprøyt mens de andre fremdeles befant seg der bak i natten et sted. Kapteinens lugar virket ikke like komfortabel som før.

Han ble forbauset da Thom dro ham på beina. Barden dyttet Matt og ham bort til leideren mens han unnskyldte de to bondetampene over skulderen. Rand klatret opp uten et ord.

Da de var på dekk, kikket Thom raskt rundt seg for å være sikker på at ingen hørte dem. Så knurret han: «Jeg kunne ha fått en overfart for noen sanger og historier hvis dere to ikke hadde vært så raske med sølvet.»

«Jeg er ikke så sikker på det,» sa Matt. «På meg virket han alvorlig da han snakket om å kaste oss i elva.»

Rand gikk sakte bort til ripen og lente seg mot den, mens han stirret oppover den nattsvarte elva. Han så ikke annet enn mørke, ikke engang bredden. Etter en stund la Thom en hånd på skulderen hans, men han rørte seg ikke.

«Det er ikke noe du kan gjøre, gutt. Dessuten er de sannsynligvis i sikkerhet hos … hos Moiraine og Lan. Kan du tenke deg noen som er bedre skikket enn de to til å føre dem i sikkerhet?»

«Jeg forsøkte å overtale henne til ikke å bli med,» sa Rand.

«Du gjorde det du kunne, gutt. Ingen kunne ha bedt om mer.»

«Jeg lovet at jeg skulle ta meg av henne. Jeg skulle ha anstrengt meg mer.» Årene knirket, og vinden nynnet en trist melodi i riggen. «Jeg skulle ha anstrengt meg mer,» hvisket han.

KAPITTEL 21

Lytt til vinden

Solskinnet krøp over Arinelle-elva og fant frem til søkket ved elvebredden hvor Nynaeve sov tungt med ryggen mot et ungt eiketre. Hesten sto og sov med skrevende bein og hodet hengende på hesters vis. Tømmene var surret rundt håndleddet hennes. Da sollyset traff hestens øyelokk, åpnet dyret øynene og løftet hodet. Nynaeve skvatt til da det nappet i tømmene.

Et øyeblikk stirret hun urolig rundt seg og lurte på hvor hun var. Hun stirret enda mer urolig rundt seg da hun husket. Men hun så bare trær og hesten og et tørt løvteppe over bunnen av søkket. Der det var dunklest, så hun ringer etter fjorårets håndskyggesopp på en veltet trestamme.

«Må Lyset bevare deg, kvinne,» mumlet hun og sank sammen, «om du ikke kan våke en eneste natt.» Hun løsnet tømmene og gned seg over håndleddet idet hun reiste seg. «Du kunne ha våknet i en Trollok-gryte.»