Verdens Øye

«Vent her,» sa han dempet. Hun rynket pannen og åpnet munnen, men han avbrøt henne. «Og vær stille! Vi vet ennå ikke hvem det er.» Hun nikket. Motstrebende, men hun nikket. Perrin undret seg på hvorfor det ikke virket når han ville at hun skulle ri hele tiden. Han pustet dypt og satte ut mot røykkilden.

Han hadde ikke tilbrakt så mye tid i skogene rundt Emondsmark som Rand og Matt, men han hadde da jaktet en del på kaniner. Han snek seg fra tre til tre uten så mye som å knekke en kvist. Det gikk ikke lang tid før han speidet rundt stammen til en høy eik. Eika hadde buktende greiner som strakte seg ut, bøyde seg til bakken og løftet seg igjen. Bortenfor lå et leirbål, og en mager, solbrent mann lente seg mot en av greinene ikke langt fra flammene.

Det var den underligste karen Perrin hadde sett, men i det minste var han ingen Trollok. Alle klærne lot til å være laget av dyreskinn hvor pelsen fremdeles satt på, selv støvlene og den underlige flate hatten. Kappen var et vanvittig lappeteppe av kanin- og ekornskinn, og buksene så ut som de var laget av langhåret og brunhvit geitepels. Det grånende brune håret var samlet i nakken med en taubit og rakk ham til livet. Det kraftige skjegget bredte seg over halve brystkassen. Kniven som hang i beltet, var nesten like lang som et sverd. En bue og et pilekogger sto støttet mot en grein like ved.

Mannen lente seg tilbake med lukkede øyne. Tilsynelatende sov han, men Perrin beveget seg ikke fra skjulestedet. Seks pinner sto på skrå over bålet, og en brunstekt kanin var spiddet på hver pinne. Nå og da dryppet safter ned i flammene og freste. Duften fikk tennene til å løpe i vann.

«Er du ferdig med å sikle?» Mannen åpnet et øye og skottet mot Perrins skjulested. «Du og vennen din kan like godt sette dere ned og få en matbit. Jeg har ikke sett dere spise mye de siste to dagene.»

Perrin nølte før han reiste seg sakte og grep hardt om øksa. «Har du holdt øye med meg i to dager?»

Mannen klukklo langt nede i strupen. «Ja, jeg har holdt øye med deg. Og den pene jenta. Herser med deg som en liten hissigpropp, ikke sant? Har hørt dere for det meste. Hesten er den eneste av dere som ikke tramper rundt så det høres en fjerding unna. Har du tenkt å be henne komme hit, eller har du tenkt å spise alle kaninene selv?»

Perrin reiste bust. Han hadde ikke laget mye støy. Man kunne ikke komme så nær innpå en kanin i Vannskog og felle den med en stein fra slyngen hvis man laget støy. Men lukten av kanin fikk ham til å huske at Egwene også var sulten, for ikke å snakke om at hun ventet på å få vite om det var et Trollok-bål de hadde oppdaget.

Han stakk økseskaftet i belteløkken og hevet stemmen: «Egwene! Det er i orden! Det er kanin!» Han rakte frem hånden og la til i en normal tone: «Navnet mitt er Perrin. Perrin Aybara.»

Mannen så på hånden hans og grep den klossete, som om han var uvant med å håndhilse. «Jeg blir kalt Elyas,» sa han og kikket opp. «Elyas Machera.»

Perrin gispet og slapp nesten hånden til Elyas. Mannens øyne var gule som lyst, polert gull. Et minne pirket Perrin i en krok av tankene, og så forsvant det. Akkurat nå kunne han ikke tenke på annet enn at alle Trollok-øyne han hadde sett, var nesten svarte.

Egwene dukket opp mens hun vaktsomt ledet Bela. Hun bandt hoppen til en av de mindre eikegreinene og laget høflige lyder da Perrin presenterte henne for Elyas, men blikket ble hele tiden trukket mot kaninene. Det virket ikke som hun merket mannens øyne. Da Elyas gjorde tegn til at de kunne forsyne seg, begynte hun å hogge innpå. Perrin nølte bare et øyeblikk før han fulgte hennes eksempel.

Elyas ventet i taushet mens de spiste. Perrin var så sulten at han rev løs kjøttbiter som var så varme at han måtte sjonglere dem fra hånd til hånd før han kunne putte dem i munnen. Selv Egwene viste lite av sine vanligvis pene manerer; fettete safter rant nedover haken hennes. Dagen ble til tussmørke før de roet seg. Det måneløse mørket sluttet tett omkring ilden, og så begynte Elyas å snakke.

«Hva gjør dere her ute? Det finnes ikke et eneste hus innen tredve fjerdinger i noen retning.»

«Vi skal til Caemlyn,» sa Egwene. «Kanskje du kunne –» Hun hevet avmålt øyebrynene da Elyas kastet hodet tilbake og brølte av latter. Perrin stirret på ham med et kaninbein halvveis løftet til munnen.

«Caemlyn?» Elyas hev etter pusten da han kunne snakke igjen. «Med ruten dere følger, retningen dere har gått de to siste dagene, vil dere passere femti fjerdinger nord for Caemlyn.»

«Vi hadde tenkt å spørre om veien,» forsvarte Egwene seg. «Vi har bare ikke funnet noen landsbyer eller gårder ennå.»