Verdens Øye

Han forsøkte å ikke tenke på ulver, med de snek seg likevel inn i tankene. Han hadde ikke drømt om Ba’alzamon siden han møtte Elyas og ulvene. De drømmene han husket når han våknet, handlet om hverdagslige ting han kunne drømt om hjemme… før Baerlon… før Vinternatt. Normale drømmer – med en tilføyelse. I hver drøm, husket han, var det et øyeblikk hvor han rettet ryggen i mester Luhhans smie og tørket svetten, eller vendte seg bort fra dansen med landsbyjentene på Grønnsletten, eller løftet hodet fra en bok foran ildstedet, og da var det en ulv i nærheten. Alltid sto ulven med ryggen til, og alltid visste han – i drømmen var dette normalt, selv ved Alsbeth Luhhans middagsbord – at ulvens gule øyne speidet etter det som kunne skje, voktet mot det som kunne skje. Drømmene virket underlige først når han våknet.

I tre dager reiste de. Skimmel, Bykser og Vind brakte dem kaniner og ekorn, og Elyas pekte ut spiselige planter som Perrin ikke kjente mange av. En gang smatt en kanin rett foran Belas hover; før Perrin fikk lagt en stein i slyngen, spiddet Elyas kaninen med den lange kniven på tyve skritts hold. En annen gang skjøt Elyas en flyvende fasan med pil og bue. De spiste mye bedre enn de hadde gjort da de var alene, men Perrin skulle gjerne gått tilbake til mindre rasjoner hvis det hadde betydd et annet reisefølge. Han var ikke sikker på hvordan Egwene hadde det, men han ville heller sulte hvis han kunne gjøre det uten ulvene. Så kom ettermiddagen den tredje dagen.

Skogholtet som lå foran dem, var større enn de fleste de hadde sett. Det var to gode fjerdinger tvers over. Solen hang lavt på vesthimmelen og kastet skrå skygger til høyre for dem, og vinden økte. Perrin kjente at ulvene avsluttet søket bak dem og beveget seg fremover uten hast. De hadde hverken luktet eller sett noe farlig. Egwene tok sin tørn på Bela. Det var på tide å se seg om etter et leirsted for natten, og det store holtet ville passe bra.

Da de kom nærmere trærne, sprang tre mastiffer frem fra sitt skjul. Hundene var like høye som ulvene og kraftigere med brede snuter og tennene blottet i rumlende knurr. De stoppet med én gang de nådde åpent lende, men ikke mer enn tretti fot skilte dem fra de tre menneskene, og drapslysten flammet i de mørke øynene.

Bela, som allerede var nervøs på grunn av de tre ulvene, vrinsket og kastet nesten Egwene av salen, men Perrin hadde slyngen hvirvlende rundt hodet på et øyeblikk. Det var ingen grunn til å bruke øks på dyrene; en stein i ribbeina ville jage selv den verste hund.

Elyas viftet med en hånd mot ham uten å ta blikket fra de stivbeinte hundene. «Hysj! Ikke noe av det der.»

Perrin sendte ham et forvirret blikk, men lot slyngen sakke farten, og til slutt hang den langs siden. Egwene greide å få kontroll over Bela. Både hun og hoppen holdt vaktsomt øye med hundene.

Mastiffenes nakkehår reiste seg stivt, ørene lå bakover og knurringen rumlet som et jordskjelv. Brått løftet Elyas en finger i skulderhøyde og plystret en lang, skingrende tone som steg og steg og aldri tok slutt. Knurringen ble revet over. Hundene trådte tilbake, klynket og snudde på hodene som om de ville forsvinne, men ble holdt igjen. Blikket var låst til Elyas’ finger.

Sakte senket Elyas hånden, og samtidig døde tonen ut. Hundene fulgte med til de lå flate på bakken med hengende tunger og logrende haler.

«Ser du,» sa Elyas og gikk bort til hundene. «Det er ikke nødvendig med våpen. Mastiffene slikket hendene hans, og han klødde de brede hodene og kjælte med ørene deres. «De ser ondere ut enn de er. De forsøkte å skremme oss bort, og de ville ikke bitt med mindre vi hadde forsøkt å komme oss inn mellom trærne. Og uansett trenger vi ikke bekymre oss mer nå. Vi kan nå det neste skogholtet før det blir helt mørkt.»

Da Perrin så på Egwene, hang munnen hennes åpen. Han lukket sin egen munn med et lite smell.

Mens Elyas fremdeles klappet hundene, gransket han trærne. «Det er Tuatha’aner her. Det Vandrende Folket.» De stirret forvirret på ham, og han la til: «Kjeleflikkere.»

«Kjeleflikkere?» utbrøt Perrin. «Jeg har alltid hatt lyst til å møte kjeleflikkere. De slår leir på den andre siden av Taren noen ganger, men de kommer aldri til Tvillingelvene, så vidt jeg vet. Jeg vet ikke hvorfor.»

Egwene snøftet. «Sikkert fordi ferjefolket ved Taren er like fæle tyver som kjeleflikkerne. De ville uten tvil stjele øynene ut av hodet på hverandre. Mester Elyas, burde ikke vi fortsette hvis det virkelig er kjeleflikkere i nærheten? Vi vil ikke at Bela skal bli stjålet, og… vel, vi har jo ikke så mye, men alle vet at kjeleflikkere stjeler alt mulig.»

«Iberegnet spedbarn?» spurte Elyas tørt. «Bortføre barn, og alt det der?» Han spyttet, og hun rødmet. Historier om stjålne barn ble fortalt noen ganger, men som oftest av Cenn Buie eller en av Coplinene eller Congarene. De andre historiene kunne alle. «Kjeleflikkerne gjør meg kvalm noen ganger, men de stjeler ikke mer enn folk flest. Og mindre enn enkelte andre jeg vet om.»