Verdens Øye

Rand fortrengte ordene – Han er min far! – og reduserte stemmen til meningsløse lyder som han ikke la mer merke til enn summingen fra en flue. Han orket ikke mer sympati, ingen flere forsøk på å få opp humøret hans. Ikke nå. Ikke før Bran al’Vere hadde sagt hvordan de kunne hjelpe Tam.

Med ett så han noe som var rablet på vertshusdøren, en bølgende linje som var ripet inn med en svartbrent trepinne. Det lignet en svart tåre som balanserte på enden. Så mye hadde skjedd at han ikke var særlig forbauset over å se Dragens Hoggtann avmerket på døren til Vertshuset Vinkilden. Han kunne ikke fatte hvorfor noen skulle beskylde vertshusholderen eller hans familie for onde gjerninger, eller bringe uhell over vertshuset, men natten hadde overbevist ham om én ting. Alt var mulig. Absolutt alt.

Etter en dytt fra barden løftet han dørklinken og gikk inn.

Storstua var tom bortsett fra Bran al’Vere, og kald også, for ingen hadde tatt seg tid til å fyre opp. Borgermesteren satt ved et av bordene og dyppet pennen sin i blekkhuset mens han rynket pannen i konsentrasjon, og hodet med kransen av grått hår var bøyd over et stykke pergament. Nattskjorten var stukket ned i buksene i all hast og poset seg rundt den anselige midjen hans. Åndsfraværende klødde han den ene bare foten med tærne på den andre. Føttene var skitne, som om han hadde vært ute flere ganger uten å bry seg om å ta på støvler til tross for kulden. «Hva er problemet?» spurte han uten å se opp. «Vær rask. Jeg har to dusin ting jeg må få gjort med én gang, og mer til som skulle ha vært gjort for en time siden. Så jeg har liten tid. Vel? Ut med det!»

«Mester al’Vere?» sa Rand. «Det gjelder min far.»

Borgermesterens hode skvatt opp. «Rand? Tam!» Han kastet fra seg pennen og veltet stolen idet han spratt opp. «Kanskje Lyset ikke har forlatt oss helt. Jeg fryktet at dere begge var døde. Bela galopperte inn i landsbyen en time etter at Trollokene dro sin vei, skummende svett og prustende som om hun hadde løpt hele veien fra gården, og jeg trodde… Vel, vi har ikke tid til det nå. Vi bærer ham ovenpå.» Han skjøv bort barden og grep den bakre enden av båren. «Du kan hente Den Kloke, mester Merrilin. Og si at jeg ba henne være rask, hvis ikke, vil jeg gjerne vite hvorfor. Ta det med ro, Tam. Snart ligger du i en god og myk seng. Gå, barde, gå!»

Thom Merrilin forsvant ut gjennom døren før Rand fikk åpnet munnen. «Nynaeve ville ikke gjøre noe. Hun sa at hun ikke kunne hjelpe ham. Jeg visste … Jeg håpet du kunne komme på noe.»

Mester al’Vere så skarpt på Tam, så ristet han på hodet. «Vi får se, gutt. Vi får se.» Men han virket ikke lenger så sikker. «La oss få ham i seng. Nå kan han i det minste hvile.»

Rand lot seg skyve mot trappene innerst i storstua. Han strevde for å beholde vissheten om at alt ville bli bra med Tam, men den hadde vært svak helt fra begynnelsen av, og den plutselige tvilen i borgermesterens stemme rystet ham.

I annen etasje av vertshuset, mot forsiden, lå et halvt dusin koselige, velutstyrte rom med vinduer ut mot Grønnsletten. De ble for det meste benyttet av tuskhandlere eller folk fra Vakthøyden og Devens Ritt, men kjøpmennene som kom hvert år, ble ofte forbauset over å finne så komfortable rom. Tre av dem var opptatt nå, og borgermesteren førte raskt Rand til et av de ledige.

I en fart ble dundynen og teppene trukket bort fra den brede sengen, og Tam ble løftet over på den tykke fjærmadrassen, med gåsedunsputer stukket under hodet. Bortsett fra det skurrende åndedrettet ga han ikke fra seg en lyd, ikke engang et stønn, da han ble flyttet, men borgermesteren viftet bort Rands engstelse og ba ham fyre opp i ildstedet. Mens Rand fant frem ved og fliser fra vedkassen ved siden av ildstedet, trakk Bran gardinene til side for å slippe inn morgenly-set, og så begynte han varsomt å vaske Tams ansikt. Da barden vendte tilbake, hadde ilden begynt å varme opp rommet.

«Hun vil ikke komme,» erklærte Thom Merrilin idet han skred inn i rommet. Han stirret på Rand under buskete hvite øyebryn. «Du sa ikke at hun allerede hadde sett ham. Hun rev nesten hodet av meg.»

«Jeg trodde… Jeg vet ikke… kanskje borgermesteren kunne gjøre noe, få henne til å forstå.» Rand vred hendene hjelpeløst og vendte seg mot Bran. «Mester al’Vere, hva kan jeg gjøre?» Den velnærte mannen ristet oppgitt på hodet. Han la en ny fuktig klut på Tams panne og unngikk Rands blikk. «Jeg kan ikke bare stå og se på at han dør, mester al’Vere. Jeg må gjøre noe.» Barden flyttet på seg som om han skulle til å si noe. Rand vendte seg ivrig mot ham. «Har du en idé? jeg er villig til å prøve hva som helst.»

«Jeg bare lurte på,» sa Thom og stoppet langpipa med tommelen, «om borgermesteren vet hvem som har skriblet Dragens Hoggtann på døren hans?» Han kikket ned i pipehodet, skottet bort på Tam og stakk den utente pipa mellom tennene med et sukk. «Det later til at det er noen som ikke liker ham lenger. Eller kanskje det er gjestene hans de ikke liker.»