Verdens Øye

Rand var altfor sliten og fortumlet til å snakke. Hele natten hadde han tenkt på Emondsmark som redningen, et sted der han og Tam kunne være sikre. Nå maktet han ikke annet enn å stirre mismodig på den røykflekkede kjolen hennes. Han merket seg rare detaljer, som om de var viktige. Knappene nedover ryggen var kneppet skjevt. Og hendene var rene. Han lurte på hvorfor hendene var rene, når kinnene var flekket av sot.

Det virket som om mester Luhhan forsto hvordan det sto til med ham. Smeden la øksa tvers over dragene, løftet den bakre delen av båren og ga et lite dytt, som for å be ham følge etter Egwene. Rand snublet etter henne som om han gikk i søvne. Han undret seg på hvordan mester Luhhan visste at skapningene var Trolloker, men tanken forsvant fort. Hvis Tam kunne gjenkjenne dem, var det ingen grunn til at Haral Luhhan ikke skulle gjøre det samme.

«Alle fortellingene er sanne,» mumlet han.

«Det virker sånn, gutt,» sa smeden. «Det virker sånn.»

Rand hørte bare halvveis etter. Han konsentrerte seg om å følge etter den slanke skikkelsen til Egwene. Han hadde tatt seg akkurat nok sammen til å ønske at hun ville skynde seg, men faktisk holdt hun samme hastighet som de to mennene. Hun førte dem halvveis nedover Grønnsletten, til Calder-huset. Kantene på halmtaket var svartsvidde, og de hvitkalkede veggene var sotflekkede. Av husene på hver side sto bare grunnmuren igjen og to hauger med aske og forbrent tømmer. Det ene huset hadde tilhørt Berin Thane, en av møllerens brødre. Det andre hadde tilhørt Abell Cauthon, Matts far.

«Vent her,» sa Egwene og så på dem som om hun ventet et svar. Da de bare sto der, mumlet hun noe med lav stemme før hun smatt inn.

«Matt,» sa Rand. «Er han … ?»

«Han lever,» sa smeden. Han satte ned båren og rettet ryggen. «Jeg så ham for litt siden. Det er et under at noen av oss lever. Etter måten de angrep huset mitt på, og smia, skulle du trodd jeg hadde gjemt gull og juveler der. Alsbet knuste skallen på en av dem med en steikepanne. I morges kastet hun ett blikk på asken etter huset vårt, så gravde hun frem den største hammeren fra smia og satte av gårde på jakt rundt landsbyen, i tilfelle noen av dem hadde gjemt seg i stedet for å flykte. Jeg ville nesten synes synd på vesenet hvis hun finner et av dem.» Han nikket mot Calder-huset. «Madam Calder og et par andre har tatt inn noen av dem som ble skadet og ikke lenger har noe hjem. Når Den Kloke har sett til Tam, skal vi finne en seng til ham. I vertshuset, kanskje. Borgermesteren har allerede tilbudt det, men Nynaeve sa at de sårede ville leges raskere om de ikke var mange sammen.»

Rand la seg på kne. Han ristet av seg selen og begynte sliten å ordne med teppene rundt Tam. Tam hverken leet seg eller snakket, selv ikke når Rands valne hender støtte borti ham. I det minste pustet han fremdeles. Min far. Det andre var bare feberprat. «Hva om de kommer tilbake?» sa han sløvt.

«Hjulet dreier som Hjulet vil,» sa mester Luhhan usikkert. «Hvis de kommer tilbake … Vel, de er ikke her nå. Så vi samler sammen stumpene og bygger opp det som er revet ned.» Han sukket, og ansiktet ble slitent da han masserte korsryggen. Først nå forsto Rand at den kraftige mannen var like utslitt som han selv, om ikke mer. Smeden så på landsbyen og ristet på hodet. «Jeg tviler på om det blir noe særlig til Bel Tine i dag. Men vi må komme oss gjennom det. Det har vi alltid gjort.» Brått grep han øksa, og ansiktet hardnet. «Det venter arbeid på meg. Du trenger ikke bekymre deg, gutt. Den Kloke vil ta godt vare på ham, og Lyset vil ta vare på oss alle. Og hvis Lyset ikke gjør det, får vi ta vare på oss selv. Husk at vi kommer fra Tvillingelvene.»

Fremdeles knelende så Rand på landsbyen mens smeden gikk sin vei, så den ordentlig for første gang. Mester Luhhan hadde rett, tenkte han, og var overrasket over at han ikke var overrasket over det han så. Folk rotet fremdeles rundt i ruinene av hjemmene sine, men bare på den korte tiden han hadde vært der, hadde folk begynt å bevege seg mer målrettet. Han kunne nesten føle den voksende besluttsomheten. Men han undret seg. De hadde sett Trollokene, men hadde de sett den svarte rytteren? Hadde de følt hatet?

Nynaeve og Egwene kom ut av Calder-huset, og han spratt opp. Eller snarere forsøkte å sprette opp. Det var mer en vaklende snubling som nesten sendte ham på nesen i støvet.

Den Kloke knelte ved båren uten så mye som å se på ham. Ansiktet og kjolen hennes var enda mer skitne enn Egwenes, og de samme mørke skyggene sirklet rundt øynene hennes, selv om også hennes hender var rene. Hun rørte ved Tams ansikt og skjøv opp øyelokkene med tommelen. Med en bekymret mine trakk hun bort teppene og løsnet bandasjen for å undersøke såret. Før Rand kunne se hva som skjulte seg under den, hadde hun lagt tøybitene på plass igjen. Med et sukk glattet hun teppet og kappen rundt halsen til Tam, som for å bre over et barn for natten.