Verdens Øye

Først begynte en, så enda en, å synge, helt til alle stemte i en storslagen hymne. Han skjønte fremdeles ikke ordene, men et dusin sammenflettede harmonier ropte ut om glede og frelse. Spillemenn gled gjennom mengden og lot harper og fløyter og trommer i alle størrelser tone med i hymnen, og alle sangene han kjente, gikk over i hverandre. Unge jenter danset rundt ham mens de la duftende blomsterkranser rundt halsen hans. De smilte til ham og frydet seg stadig mer for hvert skritt han tok. Han kunne ikke annet enn å smile tilbake. Det kriblet i føttene etter å danse, og idet han tenkte det, danset han, og trinnene kom av seg selv som om han ikke hadde gjort annet hele livet. Han kastet hodet bakover og lo, og føttene var lettere enn de noen gang hadde vært når han danset med… Han kunne ikke huske navnet, men det var visst ikke viktig.

Dette er din skjebne, hvisket en stemme i hodet, hviskingen var som en tråd gjennom lovsangen.

Han ble båret som en kvist på skummende bølger, og mengden strømmet mot en enorm åpen plass midt i byen. For første gang så han det hvite tårnet som hevet seg fra et stort palass i blek marmor, mer et kunstverk enn et bygg, med buevegger, esende kupler og skjøre spir som pekte mot himmelen. Han gispet i ærefrykt. Brede trappetrinn av plettfri stein ledet opp fra plassen, og ved foten av trappen stanset mengden, men sangen deres økte i styrke. Føttene hans ble båret frem av de storslagne stemmene. Din skjebne, hvisket stemmen insisterende og iherdig nå.

Han danset ikke lenger, men stoppet heller ikke. Uten å nøle begynte han å gå opp trappen. Det var her han hørte hjemme.

De massive dørene på toppen av trappen var dekorert med utskjæringer så intrikate og sirlige at han ikke kunne forestille seg det knivbladet som var fint og spisst nok til å lage dem. Portalene åpnet seg, og han gikk inn. Det tordnet da de lukket seg bak ham.

«Vi har ventet på deg,» hveste Myrddraalen.

Rand satt rett opp og ned. Han gispet etter luft mens han skalv og stirret rett fremfor seg. Tam sov fremdeles i sengen. Sakte roet pusten seg. Halvbrente kubber flammet i peisen med en god glomørje bak gnistfanget. Noen hadde stelt med varmen etter at han sovnet. Teppet hans hadde falt ned da han våknet, og lå ved føttene hans. Den improviserte båren var borte, og han og Tams kapper var hengt opp ved døren.

Han tørket kaldsvetten av ansiktet med en skjelvende hånd og undret seg på om det hadde samme virkning å kalle på Den Mørkeste i en drøm som i virkeligheten.

Det var blitt skumt i rommet. Månen sto høyt på himmelen og lyste rund og lubben, og kveldsstjerner skinte over Tåkefjellene. Han hadde sovet bort hele dagen. Han masserte et ømt sted i siden. Tydeligvis hadde han sovet med sverdhjaltet stikkende inn i ribbeina. Dette og den tomme magen og natten før måtte ha forårsaket marerittet.

Magen rumlet. Han reiste seg stivbeint og gikk bort til bordet hvor madam al’Vere hadde satt fra seg brettet. Han løftet opp servietten. Til tross for at han hadde sovet lenge, var kjøttsuppen fremdeles varm, og det var også brødet med den tykke skorpen. Det var tydelig at madam al’Vere hadde vært på farten; brettet var blitt byttet ut. Når hun først hadde bestemt seg for at noen trengte et varmt måltid, ga hun seg ikke før de hadde fått det i seg.

Han gulpet i seg noe suppe, og det var så vidt han rakk å legge litt ost og kjøtt mellom to brødskiver før han begynte å stappe det inn i munnen. Han tok store biter mens han gikk tilbake til sengen.

Madam al’Vere hadde visst sett til Tam også. Tam var blitt kledd av. Klærne, som var rene nå, lå pent sammenbrettet på nattbordet, og et teppe var trukket opp under haken hans. Da Rand rørte ved farens panne, åpnet Tam øynene.

«Der er du, gutt. Marin sa du var her, men jeg greide ikke engang å reise meg opp for å se etter. Hun sa du var for trett til at hun kunne vekke deg. Selv Bran greier ikke å overtale henne når hun har bestemt seg for noe.»

Tams stemme var svak, men blikket var klart og stødig. Aes Sedaien hadde rett, tenkte Rand. Med hvile ville han bli like god som før.

«Vil du ha noe å spise? Madam al’Vere satte igjen et brett.»

«Hun har allerede matet meg… hvis det kan kalles mat. Hun ville ikke gi meg annet enn suppe. Hvordan kan en mann unngå å få mareritt når han ikke har annet i skrotten …» Tam fomlet frem en hånd som lå under teppet og rørte ved sverdet ved Rands side. «Så det var ingen drøm. Da Marin fortalte at jeg var syk, trodde jeg at jeg var blitt… Men du har det bra. Det er det viktigste. Det er alt som betyr noe. Hva med gården?»

Rand pustet dypt. «Trollokene drepte sauene. Jeg tror de tok kua også, og huset trenger en skikkelig vask.» Han fikk frem et blekt smil. «Vi var heldigere enn mange andre. De brente halve landsbyen.»