Verdens Øye

Han vred seg litt mer i stolen og la hodet bakover mot ryggstøet. Tam var faren hans, og ingen skulle fortelle ham hva han kunne si eller ikke si til sin egen far. Han måtte bare holde seg våken til Tam åpnet øynene. Han måtte bare …

KAPITTEL 9

Hjulet forteller

Hjertet banket i brystet på Rand mens han løp, og han stirret mismodig på de øde fjellene rundt. Dette var ikke et sted hvor våren var sent ute; våren hadde aldri vært her og ville aldri komme. Ingenting vokste i den frosne jorden som knaste under føttene, ikke så mye som en mosedott. Han strevde seg forbi kampesteiner som var dobbelt så høye som ham. De var dekket av støv, som om regndråper aldri hadde rørt dem. Solen var en oppsvulmet, blodrød ball, mer brennende enn på den varmeste sommerdag, og lyset sved i øynene, men den sto skarpt avtegnet mot en heksegryte av smeltet bly, en himmel hvor sølvsvarte skyer rullet og kokte mot alle horisonter. Til tross for de hvirvlende skyene fantes ikke et eneste vindpust, og til tross for den illevarslende solen sved luften kaldt som midt på vinteren.

Rand kikket seg ofte over skulderen mens han løp, men han kunne ikke se forfølgerne. Bare øde høydedrag og forrevne svarte fjell, mange kronet med mørke røykskyer som steg mot de kvernende skyene. Selv om han ikke kunne se jegerne, hørte han dem hyle bak seg, gutturale stemmer som skrek av fryd over jakten, ulende av blodlyst. Trolloker. De nærmet seg, og han hadde nesten ikke mer krefter igjen.

I desperat fart kravlet han seg opp til toppen av en knivskarp åsrygg, og kastet seg på kne med et stønn. Under ham stupte den glatte klippeveggen mot dypet, et tusen fot langt fall ned i en enorm dalsenkning. Dampende tåker dekket dalbunnen; den svulmende grå overflaten rullet i uhyggelige bølger, rullet og brøt mot klippen under ham, men saktere enn en havbølge noensinne hadde beveget seg. Tåkeflekker glødet rødt et øyeblikk, som om store bål plutselig flammet opp og døde hen. Torden rumlet i dypet, og lyn spraket gjennom det grå og iblant opp mot himmelen.

Det var ikke selve dalen som tømte ham for krefter og fylte tomrommet med hjelpeløshet. Fra senteret av de rasende dampskyene reiste det seg et fjell, høyere enn Tåkefjellene, svart som tapet av alt håp. Det forblåste steinspiret, lik en dolk som gjennomboret himmelen, var hjelpeløshetens kilde. Han hadde aldri sett det før, men han kjente det igjen. Minnet gled bort som kvikksølv når han forsøkte å røre det, men det var der. Han visste det var der.

Usynlige fingre rørte ved ham, nappet i armer og bein, forsøkte å dra ham mot fjellet. Kroppen rykket til, klar til å adlyde. Armer og bein stivnet som om han trodde han kunne grave fingre og tær inn i stein. Spøkelsesaktige bånd tvinnet seg rundt hjerteroten, dro i ham og lokket ham til dolkefjellet. Tårene strømmet nedover ansiktet, og han sank sammen. Han kjente viljen renne bort som vann fra en hullete bøtte. Bare en liten stund til, så ville han gå dit hvor man kalte på ham. Han ville adlyde, gjøre som han ble bedt. Plutselig kjente han en ny følelse: sinne. Dytting og draing, han var ikke en sau som skulle drives inn i en kve. Sinnet strammet seg til en hard knute, og han klamret seg til den som han ville ha klamret seg til en flåte i en elv.

Tjen meg, hvisket en stemme i hans tankers stillhet. En kjent stemme. Hvis han lyttet nøye, var han sikker på at han ville gjenkjenne den. Tjen meg. Han ristet på hodet for å få stemmen ut av tankene. Tjen meg!

Han hyttet med neven mot det svarte fjellet: «Må Lyset fortære deg, Shai’tan!»

Brått lå en stank av død tykk rundt ham. En skikkelse ruvet over ham i en kappe farget av størknet blod, en skikkelse med et ansikt … Han ønsket ikke å se ansiktet som så ned på ham. Han ville ikke tenke på det ansiktet. Det gjorde vondt å tenke på det, det forvandlet hjernen hans til glødende kull. En hånd ble strukket ut mot ham. Han kastet seg bort uten å bry seg om han ramlet over kanten av stupet. Han måtte komme seg bort. Langt bort. Han ramlet, grep ut i luften, ville skrike, hadde ikke pust til å skrike, ikke pust i det hele tatt.

Plutselig falt han ikke lenger, og det livløse landet var borte. Vinterbrunt gress ble flatklemt under støvlene hans. Det lignet blomster. Han lo nesten over å se trær og busker, selv om de var uten løv, der de sto spredt utover den myke sletten som nå omga ham. I det fjerne løftet et enslig fjell seg med knekt og splintret topp, men dette fjellet skapte ikke frykt og fortvilelse. Det var bare et fjell, selv om det på underlig vis ikke passet inn der, uten andre fjell i nærheten.

En bred elv fløt forbi fjellet, og på en øy midt i elva lå en by hentet fra en bardes eventyr, en by omkranset av høye murer som skinte sølvhvitt under den varme solen. Med en blanding av lettelse og glede la han av gårde mot murene, mot sikkerheten og freden han visste fantes bak dem.