Verdens Øye

«Det lar seg dessverre ikke gjøre,» lød Thom Merrilins dype stemme fra høyloftet. Denne gangen fløy Lans sverd fra balgen, og han stakk det ikke tilbake mens han stirret opp på barden.

Thom lempet ned et sammenrullet teppe, hengte harpen og fløyteskrinet over ryggen og løftet de bulende salveskene opp på skulderen. «Denne landsbyen har ikke bruk for meg lenger, men på den annen side har jeg aldri opptrådt i Tar Valon. Selv om jeg vanligvis reiser alene, har jeg ikke noe imot selskap, ikke etter det som hendte i natt.»

Vokteren så hardt på Perrin, og Perrin flyttet urolig på seg, ille til mote. «Jeg tenkte ikke på høyloftet,» mumlet han.

Mens den hengslete barden klatret ned stigen, sa Lan stivt og formelt: «Er dette også en del av Mønsteret, Moiraine Sedai?»

«Alt er en del av Mønsteret, min venn,» svarte Moiraine mykt. «Vi kan ikke velge og vrake. Men vi får se.»

Thom landet med føttene på stallgulvet, snudde seg fra stigen og børstet strå av den lappete kappen. «Faktisk,» sa han i en mer normal tone, «insisterer jeg på å reise sammen med andre. I mange timer over mange ølkrus har jeg tenkt på hvordan livet mitt kommer til å ende. Men aldri tenkte jeg at det skulle ende i grytene til en Trollok.» Han skottet bort på Vokterens sverd. «Det trenger du ikke. Jeg er ikke en ostebit som skal deles.»

«Mester Merrilin,» sa Moiraine, «vi må dra med én gang, og vi er helt sikkert i stor fare. Trollokene er fremdeles der ute, og vi drar i ly av nattemørket. Er du sikker på at du vil dra med oss?»

Thom så på alle sammen med et ertende smil: «Hvis det ikke er farlig for jentebarnet, kan det vel ikke være farlig for meg? Og hvilken barde ville ikke utsette seg for litt fare mot muligheten til å opptre i Tar Valon?»

Moiraine nikket, og Lan stakk sverdet i balgen. Rand undret seg på hva som ville skjedd hvis Thom hadde skiftet mening, eller hvis Moiraine ikke hadde nikket. Barden begynte å sale hesten sin som om tanken ikke hadde streifet ham, men han skottet mer enn en gang mot Lans sverd.

«Nå,» sa Moiraine, «hvilken hest skal Egwene ha?»

«Tuskhandlerens hester egner seg like dårlig som Dhurranene,» sa Vokteren tvert. «De er sterke, men bare lunter av gårde.»

«Bela,» sa Rand, og blikket fra Lan fikk ham til å ønske at han ikke hadde sagt noe. Men han visste han ikke kunne overtale Egwene, han kunne bare hjelpe. «Bela er kanskje ikke så rask som de andre, men hun er sterk. Hun kan holde følge.»

Lan kikket inn i spiltauet og mumlet i skjegget. «Hun er kanskje litt bedre enn de andre,» sa han til slutt. «Jeg antar at vi ikke har noe valg.»

«Hun får holde,» sa Moiraine. «Rand, sal opp Bela. Vær rask nå! Vi har somlet altfor lenge.»

I all hast valgte Rand en sal og et salteppe i bakrommet; så tok han Bela ut av spiltauet. Med søvnig overraskelse så hoppen på ham da han la salen over ryggen hennes. Han hadde bare ridd henne uten sal. Han laget beroligende lyder mens han strammet salgjorden, og hun godtok disse merkverdighetene uten mer enn et kast med manen.

Han tok Egwenes bylt og bandt den bakpå salen, mens hun satte seg opp og rettet på skjørtet. Skjørtet hadde ikke splitt for ridning skrevs over, så ullstrømpene var synlige opp til knærne. Hun hadde på seg samme slags myke lærsko som alle de andre landsbyjentene. De egnet seg absolutt ikke for en tur til Vakthøyden, langt mindre til Tar Valon.

«Jeg mener fremdeles at du ikke burde bli med,» sa han. «Jeg fant ikke på det med Trollokene. Men jeg lover å passe på deg.»

«Kanskje jeg kommer til å passe på deg,» sa hun lett. Da hun så det irriterte uttrykket hans, smilte hun, bøyde seg ned og strøk ham over håret. «Jeg vet at du kommer til å passe på meg, Rand. Vi kan passe på hverandre. Men nå bør du passe på å komme deg i salen.»

Han ble klar over at de andre allerede satt i salen og ventet på ham. Den eneste hesten uten rytter var Sky, høy og grå, med svart man og hale. Den hadde tilhørt Evan Thane. Han klatret opp i salen, men ikke uten problemer, for hesten kastet med hodet og danset sidelengs da Rand satte foten i stigbøylen, og balgen hektet seg fast i beina hans. Det var ikke en tilfeldighet at vennene ikke hadde valgt Sky. Mester Thane hadde ofte latt den fyrige hesten kappløpe med kjøpmannshester, og Rand hadde aldri hørt at den hadde tapt, men han hadde heller ikke hørt at Sky hadde gitt noen en lett ridetur. Lan måtte ha betalt mye for å få mølleren til å selge. Mens han satte seg til rette i salen, danset Sky stadig livligere, som om den var hissig etter å komme seg av gårde. Rand tok et fast tak i tømmene og forsøkte å si til seg selv at han ikke ville få vanskeligheter. Hvis han greide å overbevise seg selv, ville han kanskje overbevise hesten også.

En ugle tutet ute i natten, og de som kom fra landsbyen skvatt til før de skjønte hva det var. De lo nervøst og så flaue på hverandre.

«Det neste blir vel at markmus jager oss opp i trærne,» sa Egwene med en liten usikker klukklatter.

Lan ristet på hodet. «Bedre om det var ulver.»