Verdens Øye

For første gang la Matt merke til sverdet ved Rands side og pekte på det: «Har du tenkt å bli en Vokter?» Han lo, men svelget latteren med et raskt øyekast mot Lan. Tilsynelatende hadde ikke Vokteren lagt merke til ordene. «Eller kanskje vakten til en kjøpmann,» fortsatte Matt med et glis som virket en smule tvungent. Han løftet buen. «En ærlig manns våpen er ikke godt nok for deg.»

Rand tenkte på å trekke sverdet, men Lans nærvær stoppet ham. Vokteren så ikke engang i hans retning, men han var sikker på at Vokteren var klar over alt som skjedde rundt ham. I stedet sa han med utstudert likegyldighet: «Det kan komme til nytte,» som om det å bære sverd ikke var uvanlig.

Perrin rørte på seg og forsøkte å skjule noe under kappen. Rand skimtet et bredt lærbelte rundt livet på smedlærlingen, og skaftet på en øks som var stukket gjennom en løkke i beltet.

«Hva er det du har der?» spurte han.

«Livvakten til en kjøpmann, jommen sa jeg smør!» huiet Matt.

Unggutten med rufsehåret sendte Matt et strengt blikk som antydet at han nå hadde drevet spøken mer enn langt nok. Så sukket han tungt og slo kappen til side for å vise frem øksa. Det var ikke noe vanlig skogsverktøy. Et bredt halvmåneblad på den ene siden og en krummet pigg på den andre siden gjorde det like fremmed for Tvillingelvene som Rands sverd. Men Perrin lot hånden hvile fortrolig på øksa.

«Mester Luhhan laget den for to år siden, til en ullkjøpers livvakt. Men da den var ferdig, ville ikke fyren betale det de hadde avtalt, og mester Luhhan ville ikke ta mindre. Han ga den til meg» – han rensket strupen og sendte Rand det samme strenge blikket han hadde gitt Matt – «da han så meg øve med den. Han sa jeg like godt kunne få den, siden han ikke kunne lage noe nyttig av den.»

«Så deg øve,» knegget Matt, men holdt hendene avvergende opp da Perrin løftet hodet. «Det er bra vi har med oss noen som kan bruke et skikkelig våpen.»

«Buen din er et skikkelig våpen,» sa Lan brått. Han la en arm over salen til den store svarte hingsten og betraktet dem alvorlig. «Det samme er slyngene jeg har sett dere landsbygutter med. Selv om de bare brukes til å jakte på kaniner eller jage en ulv bort fra saueflokken. Alt kan brukes til våpen hvis mannen eller kvinnen som holder det har mot og vilje til å bruke det. Selv om vi ser bort fra Trolloker, bør dere forstå det før vi forlater Tvillingelvene, før vi forlater Emondsmark, hvis dere vil nå Tar Valon i live.»

Ansiktet hans og stemmen, kald som døden og hard som en grov-hogd gravstein, kvalte smilene og lammet tungene deres. Perrin skar en grimase og dro kappen over øksa igjen. Matt stirret på føttene og sparket i halmen. Vokteren gryntet og fortsatte å kontrollere hestene, og stillheten varte ved.

«Dette ligner ikke mye på fortellingene,» sa Matt endelig.

«Jeg vet ikke det,» sa Perrin ublidt. «Trolloker, en Vokter, en Aes Sedai. Hva mer kan du forlange?»

«En Aes Sedai,» hvisket Matt, og det hørtes ut som om han frøs.

«Tror du på henne, Rand?» spurte Perrin. «Jeg mener, hva i all verden vil Trolloker med oss?»

Alle skottet bort på Vokteren. Lan virket opptatt med den hvite hoppens salgjord, men de tre trakk seg bakover mot stalldøren, bort fra Lan. Selv der klumpet de seg sammen og snakket lavt til hverandre.

Rand ristet på hodet. «Jeg vet ikke, men hun hadde rett i at bare våre gårder ble angrepet. Og de angrep mester Luhhans hus og smia først her i landsbyen. Jeg spurte borgermesteren. Det er like lett å tro at de er ute etter oss som noe annet.» Plutselig gikk det opp for ham at de stirret på ham.

«Spurte du borgermesteren?» sa Matt vantro. «Hun ga oss beskjed om ikke å si det til noen.»

«Jeg fortalte ikke hvorfor jeg spurte,» protesterte Rand. «Har ikke dere snakket med noen i det hele tatt? Har ingen fått vite at dere drar?»

Perrin trakk på skuldrene. «Ingen, sa Moiraine Sedai.»

«Vi skrev brev,» sa Matt. «Til familiene våre. De finner dem i morgen tidlig. Rand, moren min tror at Tar Valon er like ille som Shayol Ghul.» Han presset frem en liten latter for å vise at han ikke delte hennes mening. Den lød ikke særlig overbevisende. «Hun ville ha sperret meg inne i kjelleren hvis hun trodde at jeg så mye som tenkte på å dra dit.»

«Mester Luhhan er sta som en stein,» la Perrin til, «og madam Luhhan er verre. Hvis dere hadde sett henne rote gjennom restene av huset, mens hun håpet at Trollokene kom tilbake så hun kunne få kloa i dem…»

«Brenne meg, Rand,» sa Matt, «jeg vet at hun er en Aes Sedai og alt det der, men Trollokene var jo virkelig her. Hun sa at vi ikke skulle fortelle det til noen. Hvis ikke en Aes Sedai vet hva man skal gjøre med slikt, hvem kan da vite det?»

«Jeg aner ikke.» Rand gned seg over pannen. Hodet verket; han kunne ikke få drømmen ut av tankene. «Min far tror henne. I det minste sa han seg enig i at vi måtte dra.»