Verdens Øye

Med rynket panne så Rand på lyset, og plutselig gispet han av forbauselse. Ildfluene var vinduer, vinduer på husene som dekket sidene og toppen av en høyde. Det var Vakthøyden. Han kunne nesten ikke tro at de hadde kommet så langt. De hadde sannsynligvis tilbakelagt strekningen så raskt som det aldri var blitt gjort før. Rand og Thom Merrilin fulgte Lans eksempel og steg av hestene. Sky hang med hodet og brystkassen steg og sank. Skumsvetten hadde nesten samme farge som de røykgrå sidene og lå flekkevis over halsen og skuldrene. Rand tenkte at Sky ikke ville orke å bære noen videre den natten.

«Hvor gjerne jeg enn skulle lagt alle disse landsbyene bak meg,» erklærte Thom Merrilin, «ville jeg ikke takke nei til noen timers hvile. Vi har vel så stort forsprang at vi kan tillate oss det?»

Rand strakte seg og masserte korsryggen. «Hvis vi skal bli resten av natten ved Vakthøyden, kan vi like gjerne fortsette helt opp.»

Et vindkast brakte med seg bruddstykker av sang fra landsbyen, og dufter av mat som fikk munnen hans til å løpe i vann. De feiret fremdeles på Vakthøyden. Ingen Trolloker hadde forstyrret deres Bel Tine. Han så seg om etter Egwene. Hun lente seg inntil Bela, sammensunken av tretthet. De andre steg også av hestene, med sukk og stønn og strekking av verkende muskler. Men Vokteren og Aes Sedaien viste ingen tegn til å være utslitte.

«Jeg kunne tenke meg litt sang,» sa en sliten Matt. «Og kanskje en varm kjøttpai i Det Hvite Villsvin.» Han tidde, så la han til: «Jeg har aldri vært lenger enn til Vakthøyden. Det Hvite Villsvin er ikke på langt nær så bra som Vertshuset Vinkilden.»

«Det Hvite Villsvin er ikke så verst,» sa Perrin. «En varm kjøttpai til meg også. Og masse varm te for å få varmen i knoklene.»

«Vi kan ikke stoppe før vi har kommet oss over Taren,» sa Lan skarpt. «Ikke mer enn noen minutter.»

«Men hestene,» protesterte Rand. «Vi kommer til å ri dem til døde hvis vi fortsetter i natt. Moiraine Sedai, du er da –»

Han hadde ganske vagt lagt merke til at hun gikk omkring blant hestene, men han hadde ikke sett hva hun gjorde. Nå strøk hun forbi ham for å legge hendene på nakken til Sky. Rand ble taus. Med ett kastet hesten på hodet og knegget lavt. Den dro nesten tøylene ut av hendene på Rand. Den grå hesten danset noen skritt sidelengs, så utålmodig som om den hadde stått en uke på stallen. Uten et ord gikk Moiraine bort til Bela.

«Jeg visste ikke at hun kunne gjøre det,» sa Rand dempet til Lan, og ansiktet brant.

«Du, av alle mennesker, burde ha ventet det,» svarte Vokteren. «Du så på henne da hun var hos din far. Hun kommer til å vaske bort all trettheten. Først hos hestene, så hos resten av dere.»

«Resten av oss. Ikke deg?»

«Ikke meg, sauegjeter. Jeg trenger det ikke, ikke ennå. Og ikke henne. Hva hun kan gjøre for andre, kan hun ikke gjøre for seg selv. Bare en av oss kommer til å være sliten. Du får bare håpe at hun ikke blir for sliten før vi når Tar Valon.»

«For sliten til hva?» spurte Rand.

«Du hadde rett når det gjaldt Bela, Rand,» sa Moiraine borte ved hoppen. «Hun har et sterkt hjerte og like mye stahet som dere mennesker fra Tvillingelvene. Det er merkelig, men jeg tror hun er den minst slitne av alle.»

Et skrik sønderrev mørket. Det lød som når en mann ble stukket ned med kvasse kniver, og vinger stupte ned mot følget. Natten svartnet i skyggen som feide over dem. Med paniske skrik steilet hestene vilt.

Luftdraget fra Draghkarens vinger slo mot Rand med en eim av slim, som en skjelving i det råtne mørket av et mareritt. Han rakk ikke å føle frykt, for Sky ble sprengt opp i luften med et skjærende vrinsk mens den vred seg desperat som om den forsøkte å riste av seg noe som klebet seg til den. Rand holdt stramt i tøylene og ble dratt over ende og slept langs marken, og hele tiden vrinsket den grå hesten som om ulver rev og slet i hasene.

På et vis greide han å holde seg fast i tøylene og ved hjelp av den andre hånden fikk han karet seg på beina. Han løp og snublet og hoppet for ikke å bli dratt ned igjen. Pusten gikk støtvis og han stønnet desperat. Han kunne ikke la Sky løpe sin vei. Panisk slengte han ut en hånd og fikk så vidt grepet bisselet. Sky steilet og han ble løftet opp i luften; han klynget seg hjelpeløst fast mens han håpet at hesten tross alt ville roe seg.

Da de landet, bølget sjokket gjennom Rand, men plutselig sto den grå hesten stille, stivbeint og skjelvende, med vrengte nesebor og rullende øyne. Rand skalv også der han hang etter bisselet. Det støtet må ha ristet litt vett inn den tomme hesteskallen, tenkte han. Han tok tre-fire dype, skjelvende åndedrag. Først da kunne han kikke seg rundt for å se hva som hadde skjedd med de andre.