Verdens Øye

Følget var et eneste stort kaos. De klynget seg til tøylene for å roe de steilende hestene, men uten å lykkes der de ble slept rundt i en hvirvlende masse. Det var bare to som ikke hadde noen vanskeligheter med sine ridedyr. Moiraine satt rett i salen, og den hvite hoppen skrittet forsiktig bort fra kaoset som om ikke noe uvanlig hadde skjedd. Lan sto på bakken og gransket himmelen med sverdet i den ene hånden og tøylene i den andre. Den svarte hingsten sto rolig ved siden av ham.

Det hørtes ikke lenger noe støy fra festligheter på Vakthøyden. Landsbyfolket måtte også ha hørt skriket. Rand visste at de ville lytte en stund og kanskje undersøke hva som hadde skjedd før de vendte tilbake til festen. De ville snart glemme hendelsen, og minnet om den ville bli begravd under sang og mat og dans og moro. Når de hørte hva som hadde skjedd i Emondsmark, ville kanskje noen huske dette og undre seg. En fele begynte å spille, og etter en stund falt en fløyte inn. Landsbyen gjenopptok feiringen.

«Til hest,» sa Lan kort. Han stakk sverdet i balgen og hoppet opp på hesteryggen. «Draghkaren ville ikke vist seg med mindre den allerede hadde rapportert vår posisjon til Myrddraalen.» Et nytt skrik drev nedover fra et sted høyt over dem, svakere, men ikke mindre skingrende. Musikken fra Vakthøyden stilnet nok en gang. «Nå følger den oss og markerer posisjonen for Halvmannen. Han er ikke langt unna.»

Hestene, som nå var spreke, men livredde, danset omkring og rygget bort fra de som prøvde å stige opp. En bannende Thom Merrilin var først i salen, men de andre fulgte snart etter. Alle bortsett fra én.

«Skynd deg, Rand!» ropte Egwene. Draghkaren ga fra seg nok et skingrende skrik, og Bela løp noen skritt før hun kunne tøyle hoppen. «Skynd deg!»

Med et rykk gikk det opp for Rand at istedenfor å prøve å stige opp på hesten hadde han bare stått der og stirret opp mot himmelen i et fåfengt forsøk på å lokalisere kilden til de motbydelige skrikene. Dessuten hadde han helt uforvarende trukket Tams sverd som for å kjempe mot den flyvende skapningen.

Han ble rød i ansiktet, og var glad for at det ikke syntes i mørket. Med en hånd på tøylene stakk han sverdet keitet i balgen og kikket raskt på de andre. Moiraine, Lan og Egwene så på ham, men han visste ikke hvor mye de kunne se i månelyset. De andre virket for opptatte med å styre hestene sine til å bry seg om ham. Han la en hånd på salknappen og med ett hopp satt han straks i salen, som om det var slik han hadde gjort det hele sitt liv. Hvis noen av vennene hadde lagt merke til sverdet, ville han sikkert få høre det senere. Det var tidsnok å bekymre seg om det når den tid kom.

Straks han var i salen satte de av gårde i galopp igjen, oppover veien og forbi den kuppelformede høyden. I landsbyen bjeffet hundene; det gikk ikke helt upåaktet hen at de passerte. Eller kanskje hundene luktet Trolloker, tenkte Rand. Bjeffingen og lysene fra landsbyen forsvant raskt bak dem.

De galopperte i en eneste klynge, og hestene skumpet nesten borti hverandre der de løp. Lan beordret at de skulle spre seg igjen, men ingen ønsket å være alene i natten. Et skrik kom høyt ovenfra. Vokteren ga opp og lot dem ri i en klynge.

Rand var rett bak Moiraine og Lan, og den grå hesten anstrengte seg for å klemme seg mellom Vokterens svarte hingst og Aes Sedaiens velstelte hoppe. Egwene og barden sprengred på hver side av ham, mens Rands venner flokket seg rett bak. Sky ble jaget fremover av Draghkarens skrik, og Rand hverken kunne eller ville gjøre noe for å stoppe ham, men den grå hesten maktet ikke å ta igjen de to foran med så mye som et skritt.

Draghkarens skrik utfordret natten.

Den tettbygde Bela løp med halsen strukket frem og manen og halen flagrende i vinden, og holdt hele tiden tritt med de større hestene. Aes Sedaien må ha gjort mer enn bare å gi henne nye krefter.

Egwene smilte opprømt i måneskinnet. Fletten flagret i vinden som hestens man, og Rand var sikker på at lyset i øynene ikke bare skyldtes månen. Han gapte av overraskelse til en sviknott han hadde svelget, fikk ham til å hoste og harke.

Lan måtte ha spurt om noe, for med ett ropte Moiraine med en stemme som overdøvet vinden og hovtrampet: «jeg kan ikke! Særlig ikke fra ryggen på en galopperende hest. De er ikke lette å drepe, selv ikke når man kan se dem. Vi må flykte og håpe.»