Verdens Øye

Med ett støtte han borti noe stort og varmt i mørket: Lans hingst. Vokteren og Moiraine hadde stoppet, og resten av følget gjorde det samme. De klappet hestene, like mye for å trøste seg selv som ridedyrene. Tåken var litt tynnere her, nok til at de kunne se hverandre klarere enn på lenge, men ikke nok til å kunne skjelne noe særlig mer. Føttene var fremdeles skjult i lave tåkebølger som lignet grått elvevann. Det virket som alle husene var oppslukt.

Varsomt ledet Rand Sky et lite stykke fremover og ble overrasket da han hørte støvlene skrape mot planker. Ferjeleiet. Forsiktig trakk han seg bakover og dro hesten med seg. Han hadde hørt at ferjeleiet ved Taren var en bro som ikke førte annetsteds enn til ferjen. Taren skulle være både bred og dyp, med forræderske strømmer som kunne trekke ned selv den dyktigste svømmer. Mye bredere enn Vinkilden, antok han. Og med tåken på toppen av det hele … Han var lettet da han kjente fast grunn under føttene igjen.

Et skarpt «Hysj!» kom fra Lan. Vokteren gestikulerte til dem mens han løp opp på siden av Perrin og løftet bort den tettbygde ungguttens kappe slik at den store øksa ble synlig. Lydig, men uforstående slengte Rand sin egen kappe over skulderen for å blotte sverdet. Idet Lan gled tilbake til sin egen hest, viste noen duppende lys seg i tåken, og dempede fottrinn nærmet seg.

Seks karer med sløve ansikter og grove klær fulgte etter mester Tårnhøi. Faklene deres Fikk tåken rundt dem til å oppløse seg flekkevis. Da de stoppet, kunne hele følget fra Emondsmark sees tydelig, og alle var omgitt av en grå vegg som virket tettere nå da lyset fra faklene ble reflektert. Ferjemannen gransket dem med det smale hodet på skakke, og det rykket i nesen. Han lignet en røyskatt som været en felle.

Lan lente seg til salen med utstudert likegyldighet, men en hånd hvilte demonstrativt på sverdhjaltet. Noe ved ham minnet om en spent og ventende stålfjær.

Rand fortet seg å etterligne Vokterens positur – i hvert fall la han en hånd på sverdet. Han trodde ikke han kunne få til den fryktinngytende lutingen. De ville nok bare begynne å le hvis jeg forsøkte.

Perrin slakket på øksa i lærløkken og plantet beina godt fra hverandre. Matt la en hånd på koggeret, men Rand visste ikke hvor godt buestrengen hadde tålt den klamme tåken. Thom Merrilin trådte majestetisk frem, løftet den tomme hånden og snudde den langsomt. Plutselig gjorde han en feiende bevegelse, og så hvirvlet en dolk mellom fingrene. Med et klask lå håndtaket i hånden hans, og så begynte han usjenert å rense neglene.

Moiraine lo lavt og henrykt, og Egwene klappet som om hun overvar en Bel Tine-oppvisning. Så stoppet hun beskjemmet, selv om munnen fremdeles rykket i et lite smil.

Tårnhøi så langt fra ut til å more seg. Han glodde på Thom; så harket han høyt. «Det ble nevnt noe om mer gull for å ta dere over.» Han så seg rundt igjen, et slu og mutt blikk. «Det du ga meg i sted, ligger trygt forvart. Skjønner? Det ligger ikke et sted hvor du kan få tak i det.»

«Resten av gullet,» sa Lan til ham, «havner i hånden din når vi er på den andre siden.» Lærpungen som hang ved hoften, klirret da han ristet litt på den.

Et øyeblikk flakket ferjemannens blikk, men til slutt nikket han. «La oss sette i gang, da,» mumlet han, og spankulerte ut på broen, fulgt av de seks hjelperne. Igjen oppløste tåken seg rundt dem etter som de beveget seg. Grå tentakler flettet seg sammen og tettet raskt igjen bak dem. Rand hastet etter for å holde følge.

Selve ferjen var en flatbunnet lastepram av tre med høye sider, og man gikk om bord på en rampe som kunne heises opp slik at den stengte for den ene enden. Tauverk så tykt som en manns håndledd løp langs hver side. Det var festet til massive stolper ved enden av landgangen og forsvant derfra inn i mørket. Ferjemannens hjelpere stakk faklene i jernringer på siden av ferjen, ventet til alle hadde ledet hestene om. bord, og heiste opp rampen. Dekket knaket under hover og føtter, og ferjen forskjøv seg av vekten.

Tårnhøi mumlet i skjegget og knurret til dem at de skulle roe hestene og holde seg i midten, slik at de ikke gikk i veien for draerne. Han ropte på hjelperne sine og herset med dem mens de klargjorde ferjen for overfarten, men karene beveget seg like langsomt og motvillig samme hva han sa. Dessuten var kjeftingen nokså halvhjertet, og noen ganger stoppet han midt i en setning for å løfte fakkelen og myse inn i tåken. Til slutt stoppet han helt med skrikingen og gikk frem i baugen hvor han ble stående og stirre inn i tåken. Han leet ikke på seg før en av draerne rørte ved armen hans; da skvatt han til og skulte på ham.