Verdens Øye

Da Rand så seg tilbake, tenkte han at Perrin hadde rett. Gården lignet på de rundt Emondsmark. En liten gutt slepte vann fra brønnen, og noen eldre gutter passet sauer bak et gjerde av staur. Det lå til og med et gjæringsskur for tobakk der. Men Matt hadde også rett. Vi er nord for Taren. Det må være annerledes.

De stoppet alltid før solen gikk ned for å finne et sted med helling så vannet rant unna, og skjermet mot vinden som sjelden løyet helt; den skiftet bare retning. Bålet var alltid lite og vanskelig å få øye på selv på kort avstand, og straks teen var trukket, ble flammene slukket og glørne begravd.

Første gang de stoppet, før solen gikk ned, begynte Lan å lære guttene hva de skulle gjøre med våpnene de bar. Han begynte med buen. Etter å ha sett Matt plassere tre piler i en rikule på størrelse med et mannshode fra hundre skritts hold, ba han de andre om å tre frem. Perrin gjentok Matts bedrift. Rand kalte på flammen og det store intet, den tomme roen som lot buen bli en del av ham eller han en del av den. Så sendte han pilene av gårde i en så tett klynge at spissene nesten berørte hverandre. Matt klappet ham på skulderen for å gratulere.

«Hvis dere alle hadde buer,» sa Vokteren tørt da de begynte å smile, «og hvis Trollokene lovet å holde seg et stykke unna …» Smilene forsvant brått. «La meg se hva jeg kan lære dere hvis de likevel skulle komme nær.»

Han viste Perrin hvordan den bredbladete øksa skulle holdes. Det å løfte en øks mot noen eller noe som var bevæpnet, var ikke som å hogge ved eller veive rundt på liksom. Han ba den store smedlærlingen om å utføre noen øvelser: blokkeringer, pareringer, angrep. Han gjorde det samme med Rand og sverdet. Ikke den ville hoppingen og de voldsomme angrepene Rand så for seg hver gang han tenkte på å bruke det, men myke bevegelser som gled over i hverandre, nesten som en dans.

«Det er ikke nok å bevege bladet,» sa Lan, «selv om noen tror det. Tankene er en del av det, den største delen. Tøm hjernen, sauegjeter. Tøm den for hat og frykt, for alt. Brenn følelsene bort. Dere andre kan også høre etter. Dette kan dere gjøre med øksa eller buen, med et spyd, med en langstav, selv med bare nevene.»

Rand stirret på ham. «Flammen og det store intet,» sa han undrende. «Det er det du mener, ikke sant? Min far lærte meg om det.»

Vokteren sendte ham et blikk han ikke kunne tyde. «Hold sverdet som jeg viste deg, sauegjeter. Jeg kan ikke forvandle en slappfisk av en landsbygutt til en sverdmester på en time, men jeg kan kanskje forhindre at du kapper av ditt eget bein.»

Rand sukket og holdt sverdet løftet foran seg med begge hender. Moiraine så uttrykksløst på, men neste kveld ba hun Lan fortsette undervisningen.

Måltidet om kvelden var alltid det samme som til frokost og middag, flatbrød og ost og tørket kjøtt, bortsett fra at de om kvelden skylte maten ned med varm te i stedet for vann. Thom underholdt dem om kvelden. Lan tillot ikke barden å spille harpe eller fløyte – det var ingen grunn til å vekke hele området, sa Vokteren – men Thom sjonglerte og fortalte historier. «Mara og de tre tåpelige konger», eller en av de hundre historiene om den vise rådgiveren Anla, eller noe eventyrlig og storslagent, som Den Store Jakten på Hornet, men alltid var det en lykkelig slutt og en gledelig hjemkomst.

Selv om landet rundt dem var rolig, uten Trolloker mellom trærne og Draghkarer over himmelen, forekom det Rand at de selv greide å vekke anspentheten når den sto i fare for å bli borte.

En morgen våknet Egwene og begynte å løsne på fletten sin. Rand skottet på henne fra øyekroken mens han rullet sammen teppet. Hver kveld når ilden var slukket, pakket alle seg inn i teppene, bortsett fra Egwene og Aes Sedaien. De to kvinnene trakk seg alltid unna og snakket sammen i en time eller to, og vendte tilbake når de andre hadde sovnet. Egwene kjemmet håret – ett hundre ganger, telte han –mens han salet Sky og bandt salveskene og tepperullen fast bak salen. Så pakket hun bort kammen, kastet det løse håret over skulderen og trakk opp hetten på kappen.

Forbauset spurte han: «Hva er det du gjør?» Hun sendte ham et sideblikk uten å svare. Det gikk opp for ham at han ikke hadde snakket til henne på to dager, ikke siden natten i trehulen ved bredden av Taren, men han lot ikke det stoppe ham. «Hele livet har du ventet på å få flette håret, og nå vil du ikke? Hvorfor? Fordi hun ikke fletter sitt?»

«En Aes Sedai fletter ikke håret sitt,» sa hun enkelt. «Med mindre hun selv har lyst til det.»

«Du er ingen Aes Sedai. Du er Egwene al’Vere fra Emondsmark, og Kvinnenes Krets ville fått anfall hvis de kunne sett deg nå.»

«Du har ikke noe med Kvinnenes Krets å gjøre, Rand al’Thor. Og jeg kommer til å bli en Aes Sedai. Så snart jeg når Tar Valon.»

Han snøftet. «Så snart du når Tar Valon. Hvorfor? Lys, kan du fortelle meg det? Du er ingen Mørkefrende.»