Verdens Øye

«Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle dra så langt hjemmefra,» sa han da trærne til slutt skjulte både tåken og elva. «Husker dere den gang det virket langt til Vakthøyden?» Det var for to dager siden. Det virker som en evighet.

«Om en måned eller to er vi tilbake,» sa Perrin anstrengt. «Tenk på alt det vi vil ha å fortelle.»

«Selv ikke Trolloker kan jage oss i all evighet,» sa Matt. «Brenne meg, det kan de ikke.» Han rettet seg med et tungt sukk, men sank sammen i salen som om han ikke trodde på sine egne ord.

«Mannfolk!» fnyste Egwene. «Nå får dere eventyret dere alltid har skravlet om, og så prater dere alt om at dere vil hjem.» Hun holdt hodet hevet, men Rand merket en skjelving i stemmen nå da Tvillingelvene var ute av syne.

Hverken Moiraine eller Lan gjorde noe forsøk på å berolige dem, ikke et ord om at de selvfølgelig skulle vende tilbake. Han forsøkte å ikke tenke på hva det kunne bety. Selv uthvilt var han så full av tvil at det var mer enn nok. Han huket seg sammen i salen og begynte å dagdrømme om å gjete sauer sammen med Tam i en eng med frodig gress og lerker som sang på vårmorgenene. Og om en tur til Emondsmark, og om Bel Tine slik den alltid hadde vært med dans på Grønnsletten, uten andre bekymringer enn å holde takten. Lenge greide han å fortape seg i drømmen.

Reisen til Baerlon ville ta litt under en uke. Lan mumlet noe om sneglefart, men han bestemte farten selv og tvang de andre til ikke å ri fortere. Mot seg selv og hingsten, Mandarb – han sa det betydde «Blad» i det gamle tungemålet – var han ikke like hensynsfull. Vokteren tilbakela dobbelt så lange strekk der han galopperte med skiftende farger i den flagrende kappen, snart foran dem, snart bak, for å holde utkikk med omgivelsene og granske spor. Men hvis noen andre forsøkte å bevege seg hurtigere enn gangfart, fikk de bryskt ordre om å passe på dyrene. Hvordan ville de like seg til fots hvis Trollokene dukket opp? Selv ikke Moiraine var trygg for den hvasse tungen hans hvis hun lot den hvite hoppen øke farten. Aldieb het hoppen, i det gamle tungemålet «Vestavind», vinden som brakte med seg vårregnet.

Vokteren fant ingen tegn til forfølgere eller bakhold. Han fortalte bare Moiraine hva han så, og så lavt at de andre ikke kunne høre det, deretter fortalte Aes Sedaien resten av dem det hun mente de trengte å vite. I begynnelsen så Rand seg like ofte over skulderen som fremover. Han var ikke den eneste. Perrin fingret ofte med øksa, og Matt red med en pil på buestrengen til å begynne med. Men landet var fritt for Trolloker og skikkelser i svarte kapper, og ingen Draghkarer sirklet over himmelen. Smått om senn begynte Rand å tenke at kanskje hadde de virkelig unnsluppet.

Det fantes ikke noen gode skjulesteder langs ruten, selv ikke der hvor skogen sto som tettest. Vinteren klamret seg like hardt fast nord for Taren som i Tvillingelvene. Lunder av furu eller gran, kratt med finnmyrt, her og der en tebærbusk eller laurbærbusk, det var det eneste grønne i en skog av nakne grå greiner. Selv ikke eldre trær hadde løv. Bare spredte grønne skudd avtegnet seg mot de brune engene som var presset flate av vinterens snøfonner. Her var mesteparten av vekstene brennesle, grove tistler og stinkgress. På den bare jorden i skogbunnen og på skyggefulle flekker under de lave greinene til evig-grønne trær lå det fremdeles klatter med snø. Alle trakk kappene godt om seg, for sollyset varmet ikke og nattekulden trengte tvers igjennom. Det var ikke flere fugler her enn i Tvillingelvene, ikke ravner engang.

Selv om de beveget seg sakte fremover, var det alt annet enn en bedagelig ferd. Nordveien – Rand brukte fortsatt det navnet, selv om han antok at den het noe annet her, på den andre siden av Taren –strakte seg fremdeles nesten rett nordover. Men Lan insisterte på at de skulle snirkle seg på kryss og tvers gjennom skogen like mye som de fulgte den hardtrampete grusveien. En landsby, en gård eller andre tegn til mennesker og sivilisasjon sendte dem i vide sirkler, men det var ikke mange av dem. Den første dagen så ikke Rand andre bevis enn veien på at det noen gang hadde vært mennesker i skogen. Det slo ham at han aldri hadde vært lenger unna menneskeboliger før, selv ikke da han dro til foten av Tåkefjellene.

Den første gården han så – et stort våningshus i bindingsverk med en røykspiral stigende fra en steinpipe og en høy låve med spisst halmtak – var et sjokk.

«Det er akkurat som hjemme,» sa Perrin. Han rynket brynene og stirret på de fjerne bygningene som så vidt var synlige mellom trærne.

«Selvfølgelig er det ikke det,» sa Matt, «vi er bare ikke nær nok til å se det.»

«Jeg sier at det er akkurat som hjemme,» insisterte Perrin.

«Det må være annerledes. Vi er jo nord for Taren.»

«Vær stille, dere to,» knurret Lan. «Vil dere bli sett? Denne veien.» Han la kursen vestover for å sirkle rundt gården gjennom skogen.