Verdens Øye

Rand var den første som kravlet på hender og knær gjennom åpningen og ned en kort tunnel. I enden stoppet han, fremdeles på alle fire. Foran ham var en hule som var stor nok til å romme alle. Taket av trestammer og greiner var for lavt til at andre enn kvinnene kunne stå oppreist. Det steg røyk fra et lite bål på et ildsted av elvestein. Det var nok trekk til å holde rommet røykfritt, men flettverket var for tett til å slippe ut så mye som et lysglimt. Moiraine og Egwene hadde lagt kappene til side og satt ansikt til ansikt med korslagte bein ved siden av bålet.

«Den Ene Kraften,» sa Moiraine, «kommer fra Den Sanne Kilden, Skapelsens drivkraft, Kraften som Skaperen lar dreie Tidshjulet.» Hun la hendene mot hverandre og presset dem sammen. «Saidin, den mannlige halvdel av Den Sanne Kilden, og

saidar, den kvinnelige halvdel, arbeider mot hverandre, samtidig som de i fellesskap skaper kraften. Saidin» – hun løftet en hånd og lot den falle – «er besudlet av Den Mørkestes berøring, som vann med et tynt lag harsk olje flytende på overflaten. Vannet er fremdeles rent, men det kan ikke berøres uten at man berører smitten. Bare saidar

kan brukes trygt.» Egwene satt med ryggen til Rand. Han kunne ikke se ansiktet hennes, men hun lente seg ivrig fremover.

Matt dultet Rand i ryggen og mumlet noe, og han flyttet seg innover i trehulen. Moiraine og Egwene overså ham. De andre mennene trengte seg inn bak ham, slengte fra seg våte kapper, satte seg rundt ilden og rakte hendene mot varmen. Lan var den siste som kom inn. Han dro frem vannsekker og lærposer fra en nisje i veggen, fant frem en kjele og begynte å lage te. Han brydde seg ikke om hva kvinnene sa, men Rands venner sluttet å varme hendene sine og stirret storøyd. Thom lot som han bare var interessert i å stoppe den utskårne pipa, men han røpet seg på måten han lente seg fremover mot kvinnene på. Moiraine og Egwene oppførte seg som om de var alene.

«Nei,» sa Moiraine som svar på et spørsmål Rand hadde gått glipp av, «Den Sanne Kilden kan ikke brukes opp, ikke mer enn elva kan brukes opp av et kvernhjul. Kilden er elva, Aes Sedaien er vannhjulet.»

«Og du tror virkelig at jeg kan lære?» spurte Egwene. Ansiktet skinte av iver. Rand hadde aldri sett henne så vakker eller så fjernt fra ham. «Jeg kan bli en Aes Sedai?»

Rand spratt opp og dunket hodet mot det lave tretaket. Thom Merrilin grep ham i armen og dro ham ned igjen.

«Ikke oppfør deg som en tomsing,» mumlet barden. Han kikket mot kvinnene – ingen av dem syntes å ha merket noe – og ga Rand et medfølende blikk. «Det er ikke lenger i dine hender, gutt.»

«Barn,» sa Moiraine mildt, «det er bare noen ganske få som kan lære å røre ved Den Sanne Kilden og bruke Den Ene Kraften. Noen av disse kan lære mer, andre mindre. Du er en av en knapp håndfull som ikke trenger å lære. Det vil si, du kommer til å røre Kilden enten du ønsker det eller ikke. Men uten lærdommen du kan få i Tar Valon vil du aldri kunne styre den fullt ut, og det kan hende du ikke overlever. Menn som har medfødt evne til å røre ved saidin, dør selvfølgelig, hvis ikke Den Røde Ajah finner dem og mykner dem.»

Thom brummet dypt i strupen, og Rand flyttet urolig på seg. Det fantes ikke mange slike menn som dem Aes Sedaien snakket om. Han hadde bare hørt om tre i hele sitt liv, og heldigvis ikke i Tvillingelvene, takk Lyset. Men skaden de gjorde før Aes Sedaiene fant dem, var alltid stor nok til at ryktet fløy, som rykter om krig eller jordskjelv og ødelagte byer. Han hadde aldri riktig forstått hva Ajahene gjorde. Ifølge historiene fantes det forbund blant Aes Sedaiene som fremfor alt la hemmelige planer og sådde splid innad, men alle historiene var klare på ett punkt. Den Røde Ajahs første plikt var å forhindre en ny Ødeleggelse av Verden, og det gjorde de ved å jakte på og fange enhver mann som drømte om å utøve Kraften. Matt og Perrin så ut som de plutselig ønsket de var hjemme og i sengene sine.

«… men noen av kvinnene dør også. Det er vanskelig å lære uten en veiviser. De kvinnene vi ikke finner, de som overlever, blir ofte… vel, i denne delen av verden blir de ofte Den Kloke i sin egen landsby.» Aes Sedaien satt tankefull. «Det gamle blodet er sterkt i Emondsmark, og det gamle blodet synger. Jeg visste hva du var fra første stund. Ingen Aes Sedai kan stå nær en kvinne som kan styre Kraften, eller være på nært hold av forandringen, uten å føle det.» Hun rotet i posen ved beltet og fant frem den lille blå edelsteinen på gullkjedet som hun tidligere hadde hatt i håret. «Du er svært nær forandringen, din første berøring. Det er best om jeg følger deg gjennom den. På den måten vil du unngå de… ubehagelighetene som kommer til dem som må finne veien på egen hånd.»

Egwene gjorde store øyne da hun så på steinen og fuktet leppene gjentatte ganger. «Er… har den Kraften?»