Verdens Øye

«Du spør om mye rart, gutt,» sa Thom. «En profeti som lett kunne oppfylles, ville ikke være verdt noe, ville den vel?» Med ett lysnet stemmen. «Vel, vi er her. Hvor nå det måtte være.»

Lan hadde stoppet foran et mannshøyt tregjerde som ikke skilte seg fra andre de hadde passert. Han lirket bladet på dolken mellom to planker. Han gryntet fornøyd og trakk til, og et stykke av gjerdet svingte ut som en port. Rand så at det faktisk var en port, selv om den egentlig bare skulle kunne åpnes fra innsiden. Det viste metall-haspen som Lan hadde hektet av med dolken.

Moiraine gikk straks inn gjennom porten og trakk Aldieb med seg. Lan vinket at de andre skulle følge etter, før han gikk inn sist og lukket porten etter seg.

På den andre siden av gjerdet befant Rand seg på stalltunet til et vertshus. Det ståket og klirret fra vertshusets kjøkken, men det som slo ham, var størrelsen. Det hadde dobbelt så stor grunnflate som Vertshuset Vinkilden, og var dessuten på fire etasjer. Over halvparten av vinduene var opplyst i skumringen. Han lurte på hva slags by dette var som kunne huse så mange fremmede.

Ikke før hadde de kommet seg vel inn på stalltunet før tre menn i skitne lerretsforklær dukket opp foran de brede, buede dørene til den store stallen. En av dem, en senete kar og den eneste uten møkkagreip i hendene, kom mot dem og viftet med armene.

«Hei! Hei! Dere kan ikke komme inn den veien! Dere må gå rundt til forsiden!»

Lans hånd forsvant ned i pengepungen igjen, men akkurat da kom en annen mann, like rund som mester al’Vere, hastende ut av vertshuset. Små hårtuster stakk frem ved ørene, og det skinnende hvite forkleet røpet at han var vertshusholderen.

«Det er i orden, Møyk,» sa nykommeren. «Det er i orden. Disse gjestene er ventet. Ta deg av hestene deres. Ta deg godt av dem.»

Møyk gned seg grettent i pannen, og så vinket han på de to hjelperne. I en fart løsnet Rand og de andre salvesker og tepperuller mens vertshusholderen henvendte seg til Moiraine. Han bukket dypt og smilte varmt.

«Velkommen, madam Alys. Velkommen. Det er godt å se deg, deg og mester Andra, begge to. Svært godt. Deres givende konversasjon har vært dypt savnet. Ja, det har den. Jeg må innrømme at jeg var bekymret over at dere dro nedover til lavlandene og alt det der. Vel, jeg mener, på en tid som dette, med håpløst vær og ulver som uler rundt husveggene om natten.» Brått klappet han seg på den runde magen med begge hender og ristet på hodet. «Her durer jeg i vei i stedet for å ta dere med inn. Kom. Kom. Varme måltider og varme senger, det er hva dere vil ha. Og Baerlons beste er akkurat her. De aller beste.»

«Og varme bad også, håper jeg, mester Fitch?» sa Moiraine, og som et ekko kom det ivrig fra Egwene: «Å, ja.»

«Bad?» sa verten. «Joda, de beste og varmeste i Baerlon. Kom. Velkommen til Løven og Kronhjorten. Velkommen til Baerlon.»

KAPITTEL 14

Løven og Kronhjorten

Inne i vertshuset var det enda mer travelt enn lydene hadde tydet på.

Følget fra Emondsmark fulgte etter mester Fitch gjennom bakdøren, og snart var de midt inne i en strøm av menn og kvinner i lange forklær, med matfat og ølkrus på brett høyt løftet foran seg. Bærerne mumlet korte unnskyldninger når de gikk i veien for noen, men de saktnet ikke farten. En av mennene fikk en rask ordre fra mester Fitch og forsvant i en fei.

«Vertshuset er nesten fullt, er jeg redd,» sa verten til Moiraine. «Nesten til takbjelkene. Det er det samme i hvert eneste vertshus i byen. Med den vinteren vi har hatt… vel, så snart det var farbart nok til at de kunne komme seg ned fra fjellene, ble vi… vi ble diluviert – ja, det var ordet jeg lette etter – diluviert av menn fra gruvene og smeltehyttene, og alle fortalte om de frykteligste opplevelser. Ulver og det som verre er. Slikt menn forteller om når de har vært inne-snødd en hel vinter. Jeg tror ikke det er noen igjen der oppe i det hele tatt, så mange som har funnet veien hit. Men frykt ikke. Det kan være litt overfylt, men jeg skal gjøre mitt beste for deg og mester Andra. Og vennene dine også, selvfølgelig.» Han skottet nysgjerrig på Rand og de andre. Klærne deres, unntatt Thoms, viste at de var fra landet, og Thoms bardekappe gjorde ham til et underlig reisefølge for «madam Alys» og «mester Andra». «Jeg skal gjøre mitt beste, det kan dere stole på.»

Rand stirret på travelheten rundt seg og forsøkte å unngå å bli tråkket på, selv om det ikke virket som han sto i fare for det. Han tenkte på hvordan mester al’Vere og kona drev Vertshuset Vinkilden med litt hjelp fra døtrene.

Matt og Perrin vred nakken av ledd i et forsøk på å kikke inn i storstua. Hver gang de brede dørene i enden av gangen ble åpnet, skyllet en bølge av latter og sang og muntre rop ut til dem. Vokteren mumlet noe om å høre siste nytt før han mørk i ansiktet forsvant ut gjennom døren og ble borte under en bølge av latter.